Oksidasjonens merkelige side

Del på Facebook

Man sitter der og aner fred og ingen fare. Vinene før var først en 1978 Château Laville Haut-Brion, en slank sak som luktet av ullsokker og hvit frukt a la hermetisert frukt i biter som av en eller annen grunn var hot på 80-tallet, som en litt trist dessert. Mineralene er ganske tydelige, og den har et flintpreg. Den hvite frukten og ullsokkene drar meg til chenin blanc med alder, noe jeg smaker veldig sjelden. Den kom blindt slik de fleste viner jeg smaker utover pressesmakinger og produsentbesøk gjør. Jeg ble ganske overrasket over hvor ungdommelig denne førtiåringen var. Så kom det en mørkebrun vin i glasset, oksidert ut av det ville h…. Her var det ingen mulighet til redning. Tenk mørk cognac, så har du fargen. 1996 Laville Haut-Brion. Oida, den gikk på en skikkelig smell, særlig etter den flotte gyllengule 1978’n.

Inn kommer en ny karaffel, noen har OL-medaljer i flaskeåpning på disse vinkveldene, nok en ​gyllengul vin. Grapefrukt, aprikoser, mineraler, kruttrøyk, fattoner og noe nøtter, med en touch av nedfallsfrukt. Aha tenker jeg, nå kommer det sikkert en femten år gammel Laville Haut-Brion som har begynt å oksidere. Eller en tilsvarende gammel Domaine de Chevalier, for den var litt slankere i frukten. Det brøles ut i vill latter av mitt forslag, det er nesten så rutene i spisestua slår sprekker. Og du kaller deg vinekspert? (Vell, det gjør jeg for så vidt ikke, men enkelte gjør det… red anm.) Tja, hva skal man si til slikt? Vinen oppførte seg som en litt kvapsete Pessac som var på vei over mot den andre siden. Den ble ingen favoritt, den ble forlatt til fordel for en aldeles magisk 1961 Léoville Las Cases. Men flasken kom på bordet. What? Chablis? Hvordan kunne denne feite søtfruktige bomben her være Chablis?

2002 Francois Raveneau Chablis 1er Cru Butteaux står det på etiketten. Alle rundt bordet utbryter det korte men beskrivende; Jøss! Søndag morgen, frokosten er spist, det er på tide å fjerne de siste vinglassene og karaflene fra lørdagskveldens nattetimer. Og der, ensom og forlatt står en karaffel med rundt halvparten av en flaske oppi. Og den er brilliant lyst strågul. Den funkler i morgensolen som så vidt treffer spisebordet. Hm. Lysere enn kvelden før, med margin. Snuten stikkes i karaffelen, hm, ingen gul frukt, null aprikoser, bare kalk, epler og sitroner. Et glass skylles raskt. Wow, skoleksempelet på chablis i ypperste klasse i glasset, i munn, fokusert, detaljert, lineær samtidig med intenst av kandisert sitrus, sitroner, mineraler i en nesten kremet stil. Det er mange som synes vin er lett og at en flaske kan avgjøres kvalitativt etter ett minutt. Noen av oss, både av vinene og oss som nyter dem, trenger litt mer tid.