VPD-messen 28. februar, Gamle Logen

I anledning morgendagens (onsdagen 18. april) to tyske innslag, hhv The Others og Markus Molitors master class, kan du her...

Forvirringen hersket allerede ved etasjevalg på Gamle Logen denne ettermiddagen: vi var mange vininteresserte som søkte oppover trappene mot lukten av toppkvalitets GG-viner som strålte om kapp med lysekronene i 3.etasje, men som måtte gå duknakket ned igjen til 2.etasje – til Ortswein-messen. Landsbyvin, jaha?

VDP-foreningen ble startet i 1910 og har 200 medlemmer fra de 13 tyske vindistriktene tilsammen. Pyramidisk klassfiserer de vinene slik som i Chablis, med Erste Lage (GG’er) øverst, deretter Klassifisierte Lage, og så Ortswein og Gutswein nederst. Men er det nødvendigvis slik at det gir Lavere behovstilredsstillelse å gå Ned et hakk eller to på pyramiden? For de som kjenner til Maslows behovspyramide, er det ingen grunn til å grine over å kun få sine basisbehov tilfredsstilt: uten oppfyllelse av disse dør vi fort! Så vi var ganske fornøyde, vi, med utsiktene til å få smake masse “3.klasses-ortswein” denne ettermiddagen.

Forvirringen ble dessverre dernest erstattet av en heller litt flau øvelse, idet man står der foran bordet og dirigerer hvilke viner man ville smake, og oppdager at man kanskje hopper over vinen til selveste produsenten som stod der og skjenket. For det viste seg at en del tyske vinmakere var invitert til Norge disse dagene, blant annet for å skjenke andre viner enn sin egen, for på messen ble de fordelt på bord hvor vinene var fordelt etter distrikt, ikke importør, og hver vinmaker kunne stille med kun èn vin. Forvirringen var også tydelig hos de importørene som hadde skjenkejobb på ukjente viner, ikke visste de pris på vinene og heller ikke kategori eller hvorvidt vindruene var sprøytet eller maskinelt plukket. Vi som smakere fikk derfor en ekstra utfordring hvis vi ønsket å vurdere vinene mot hverandre ihht andre karakteristika, og programbladet ga oss ikke annen info enn årgang.

Men når man har smakt noen viner, er humøret stigende og irritasjonen synkende. Jeg smattet vinen til nesten alle de (for meg) mest kjente vinmakerne: Kruger-Rumpf og Schäfer-Frölich i Nahe, et bratt og kupert distrikt hvor mesteparten må gjøres for hånd; Battenfeld Spanier, Kühling-Gillot, Wagner-Stempel, Winter og Wittmann i Rheinhessen med særegent rødt jordsmonn og litt varmere klima men som endelig har satt Liebfraumilch i skammekroken; Künstler, Balthasar-Ress, Weil og Eberbach, i Rheingau, distriktet som ikke er blitt “kooperativ-isert”, med steinholdig jordsmonn som magasinerer varmen mot de kalde vindene; og sist Bürklin-Wolf, Kranz, Mosbacher, von Buhl og von Winning, i Pfalz, den største regionen ihht. areal og som har en del vulkansk jordsmonn,  – og samlet sett kan ikke si annet enn at beundringen ble opprettholdt! Særlig de enkleste vinene til de biodynamisk-orienterte vinmakerne Weil (slo til med bedre syre enn jeg husket), Wagner-Stempel og Wittmann satte seg igjen i hukommelsen med fornøyelig duft og smak. Men vinene til nesten samtlige vinmakere jeg listet opp her kan du plukke rett fra hylla på kat.5-pol.

Jeg må også innrømme at jeg i vinter har begynt å anlegge en slags forelskelse i Balthasar-Ress. Det kan være noe med sitringen og den delikate sødmen i vinene derfra som bare tiltaler hjernen min noe voldsomt nå for tiden, i den kalde, statiske luften og den knitrende snøen her  nord. Vi liker vel å drikke det kroppen vår har behov for? Med Kerstin Kranz, 4.generasjons vinmaker på vingården Kranz som ble startet i 1948 i Syd-Pfalz, snakket jeg om noe av det samme. Fra deres Riesling Trocken 2017 (og særlig Erste Lage utgaven) kan du formelig tygge på duften av tørr kalk i glasset, men så er det en overraskende deilig myk viskositet som brer seg i munnhulen med første slurk. Sødmen får fortreffelig konkurranse fra en nesten saltaktig ettersmak. Denne intensiteten snakket jeg og Kerstin om, den som nesten kryper opp i hjernen og fyrer av, – og som er kanskje akkurat det hjernen vår trenger hvis man er litt deppa eller fanget inni vinterdepresjonens vedvarende polstring. Munnfølelse! Hippokrates, legekunstens far, sa jo at “la føde være din medisin”. Applauderes! Vinene til Kranz lages uten kjemisk sprøyting eller kunstgjødsling, og er naturlig nok i porteføljen til importøren NaturligVin. Jeg fortalte Christer Behrens freidig at han måtte smake Kranz. Kanskje får vinfamilien en Kranz-Behrens-gig som kan gjøre vinen enda mer kjent i de mer folkelige lag. Denne vinen fortjener nemlig en plass i basisutvalget.

Av de (for meg) litt mer ukjente navnene (jeg hadde 15 på lista mi, deriblant økologiske Bergdolt som ikke skuffet), var det Crusius fra Nahe, Christmann og Wehrheim fra Pfalz jeg merket meg.  Christmann sin enkle ortswein “Gimmeldingen” var sitrende deilig og fikk stort glis i margen. Munnfølelse! Lite ante jeg at det var vinen til selveste presidenten i VDP-organisasjonen, Steffen Christmann, som tilfeldigvis (og heldigvis) er øko-sertifisert og driver biodynamisk. Ved et uant hell fikk jeg både hilse på ham og, mens han knyttet slipset før ambassademiddag, smakt GG’en “Meerspinne”, – sååå deilig. Samme sitrende frukt. Levende vin!

Noen interessante spørsmål meldte seg underveis, som jeg gjerne skulle stilt til VDP-presidenten som føk avgårde. VDP-inndelingen skjer jo på basis av et intrikat system av vinplanter og jordsmonn, som egentlig er uløselig avhengig av hverandre. Hva skjer hvis en vinmaker replanter hele vinåkeren, mister de da VDP-status? Eventuelt hvor mange prosent av åkeren kan de replante uten å risikere å bli nedgradert? Hvis jordsmonnet blir ødelagt av giftsprøyting eller sur nedbør, hva skjer med klassifiseringen? Og hvor mye mersalg blir det etter en messe organisert som denne – etter distrikt – hvor vinmakerne må skjenke alles viner og ikke kan “selge inn” sin egen vin uten at det blir påfallende? Ved alle bord var den tyske ydmykheten mtp. konkurrentene, eksemplarisk tilstede.

Og ydmykheten smittet heldigvis over på noen arrogante nordmenn som vanligvis maser med tomme glass over bordene, stemningen i lokalet hadde “Ordnung muss sein” over seg. Dette kommenterte også min mor og hennes venninne Tone. De la sin elsk på vinene fra Baden, siden de hadde jobbet på en vingård der i området for 45 år siden og aldri kunne glemme Grauburgunder etter det. ​Skuffelsen var derfor stor da det viste seg at flere av vinmakerne ikke er representert i Norge p.t., bl.a Blankenhorn og Bercher, men de tok det taktfullt. Selv falt jeg hardt for ​rød​vinen på samme bord​: Ihringer Winkelberg sin “Mimus”​, en utrolig saftig og nybakt-skorpe-med-smør-duftende Spätburgunder laget av 3.generasjon på den lille familiedrevne vingården til Dr. Heger i Baden. Dessverre finner jeg den ikke på Vinmonopolet​ sine sider.​