700 vinglass på ett brett

I sommer har Hadeland Glassverk hatt utstillingen «Vinglass i 300 år», og vinglassene telte tett opp mot 700 stykk. I...

Et utvalg vinglass fra utstillingen om Hadeland Glassverks vinglass gjennom tre århundrer. Foto: Silje L. Meskestad

I sommer har Hadeland Glassverk hatt utstillingen «Vinglass i 300 år», og vinglassene telte tett opp mot 700 stykk. I begynnelsen av august hadde jeg meg derfor en god times vandring i vinsmakerens grunnleggende redskap: vinglasset.

Munnen er godt kjent med glassets fortreffeligheter, bakgrunnskunnskapen om selve materialet og dets design er det verre med.  Hadeland Glassverk har smeltet glass siden 1765, lenge før taktskiftet til den industrielle revolusjon, og holder fortsatt på. I begynnelsen var ekspertisen, som så ofte på den tiden, importert fra Tyskland. Men etter hvert kom det norske designere til, designerstillinger som det nok var kamp om. I et 1700-talls Norge med flat sosial struktur og lav BNP ble mye av de herskapelige glassproduktene eksportert.

Skreddersydde glass

Akkurat som en del tysk vin nærmest skreddersys norske ganer (!), ble de eksporterte glassene til England gjenstand for en del tilpasninger til smak og vaner, kunne jeg lese på utstillingen – englenderne ville ha det lett og tynt, med helt nett fot, og ikke med innfallende kant! Som vindrikker i dag syns jeg jo dette siste låter helt håpløst, hvordan fikk man snurret vinen i glasset uten å søle? I glassutstillingen er det først på begynnelsen av 1900-tallet man ser noe snurr-bart. Det står da også tydelig at Pettersen’s Bankett-serie fra 1932 skulle være «det ideelle vinglass fra alle synsvinkler». Estetikken viktigere enn funksjonen er det lett for meg å si, men så skal vi jo først og fremst drikke vinen da, ikke snurre den 😉 Vivaldi-serien fra 1991, med farget bunnknopp og utover-vendt kant, er nydelig å se på, men helt umulig å snurre vinen i. Det tipper jeg flere av våre klubbmedlemmer har erfart.

Hetvin hadde også sine spesielle glass, det var blant annet  cognac-glass der like store som hodet mitt. Tulipanformen de foretrakk til cognac er jo også det beste for vinsnurring, syns jeg. I følge oppskrifter skal en 100 år gammel cognac ha vært 50 år på fat. Ingen syntetiske snarveier her altså!

Vi har ikke laget mye vin i dette kalde landet, men vinglass, det kan vi. Foto: Silje L. Meskestad

Ren kunst

Alkohol har for øvrig en kjent løsende effekt på bindemidler, både på stive slektstreff og diplomatiske forbindelser. UD, det norske Utenriksdepartementet, har faktisk glass med riksvåpen-dekor fra Hadeland. Glasskunsten er også godt synlig i Operaen i Oslo, hvor designeren Maud Bugge har dekorert lysekronen i hovedsalen, en glasslysekrone på 8,5 tonn! Faktisk oppdaget jeg til min glede en hel del kvinnenavn blant designerne i Hadelands snart 300 år lange historie. På noen stod det ukjent designer, det gjelder blant annet serien «Jens» fra 1899, men de fleste er gjort rede for.

På utstillingen kunne man ta i nærmere øyesyn ikke bare selve glassblåsingen, men også sliping og dekorering. Skjærsliping har man drevet med siden 1894, et godt eksempel er «Surf»-serien, med graverte «fartsstriper». Noen glassteknikker skilte seg godt ut: Jutrem, som var designsjef på 80-tallet, lagde helt vertikale glassvegger i sin serie. Andre detaljer jeg la merke til var at noen glass har luft i stetten, det er en flott kunst. Noen hadde utskjæringer som vi i dag kjenner som gamle melkeglass, en fin referanse til den italienske hverdagslige måten å drikke vin til lunsj på, men på stett. Andre glass hadde helt nydelige blomstete graveringer langs kanten. Noen glass var sotfargede, man kan der undre seg over funksjonaliteten for en vin-nerd… Utskjæringer i form av vinblader og druer fant jeg blant annet på «Sigfried»-serien fra 1927. En annen favoritt var «Furu»-serien som mange nok har hjemme fortsatt, og «norsk Hadelandglass»-serien så blir man jo rent nasjonalromantisk. Vi har ikke laget mye vin i dette kalde landet, men vinglass, det kan vi.

Tørst på vin blir man av en slik utstilling, og også på mer kunnskap. Det er så mye ved glassmaterialet jeg gjerne skulle visst mer om. Derfor var det fint å komme seg over på Monet-utstillingen over torget på Glassverket, og la seg berolige over at, selv om mye av glasskunstens hemmeligheter fortsatt er skjult for oss vinsmakere, så er det en kunst også å la seg forvirre med glede – og søke trøst i ordene som Renoir uttalte: «Kunst kan ikke forklares».