Var Bordeaux virkelig myr og sump?

En gjenganger i alskens vinbøker, spesielt i de eldre, og i artikler om Bordeaux som vinregion beskriver hvordan nederlenderne drenerte...

Den gamle myten lever i beste velgående, at Bordeaux er et ungt vindistrikt. Ausonius levde her noen få århundrer etter vår tidsregnings start. Han beskriver vindyrking langs Mosel i Tyskland, han beskriver vindyrking hjemme. Hvor hjemme var er ikke helt sikkert, men Saint-Emilion er man rimelig trygge på. Kanskje bodde han i romervillaen som er gravd ut ved siden av Château Ausone som bærer hans navn den dag i dag. Han beskriver også vinproduksjon rundt hans feriested over vannet, i Pauillacus, Pauillac i dag. Château Figeac, etter romeren Figeacus har historie tilbake til 200-tallet.

Biturigerne som bodde i regionen og kalte byen Bordeaux for Burdigala dyrket nok også sin vin. Ingen ting tyder på at romerne var først ute. I Saint-Emilion er man rimelig sikre på at romerne tok over og utvidet vinmakingen og druedyrkingen, ikke startet den. Hvordan kom myr og sump inn i bildet? Vel, nederlenderne har drenert vinmarker, men en forsvinnende liten del. Côte de Bourg og Côte de Blaye, lite myr og sump i dette landskapet, her stiger skråningene opp fra Gironde og landskapet er svakt kupert. Fronsac bølger seg i landskapet som et minitoscana, det samme gjør satellittene rundt Saint-Emilion, ingen myr eller sump her heller. Lalande de Pomerol er en flatere sak, sammen med det noe lavereliggende Pomerol. Her har man gravd noen dype grøfter, ikke fordi det var myr eller sump, men fordi det er mye leire i jordsmonnet og det letter avrenningen av regnvann så vinplantene ikke drukner i gjennomtrukket leire om det blir en våt årgang. Dette er ganske vanlig i mange vinregioner som får en del nedbør. Selv de stupbratte skråningene i Tyskland har egne renner for drenering av vann, ja selv i det tørre Douro må det til. Men ikke myr eller sump her heller.

Saint-Emilion består av et større kalksteinsplatå og et lavereliggende flatt område. Heller ikke her er det myr eller sump. Castillon noe mer kupert igjen. Entre-Deux-Mers er heller ikke spesielt fuktig og myrholdig, samme sak gjelder over i Sauternes og Barsac. Pessac-Leognan ligger på små grusvolder, her er det heller ikke mye myr og sump. Ramon Carbonnieu hadde vinmarker her i 1234, og man antar eiendommen må ha navn etter en romersk familie, Carbonius. I dag heter det Château Carbonnieux. Videre nordover kommer vi for eksempel til borgen Château de Lamarque, som ble oppført for å holde vikingene ute av Bordeaux by. Men vinmessig er eiendommen først blitt vinprodusent på 1800-tallet. Château d’Issan i Margaux kan derimot skilte med at vin fra denne eiendommen ble servert under et bryllup i 1152 da Eleanor av Aquitaine giftet seg med Henrik av Normandie, som senere like gjerne ble Henrik II av England. Den gang het eiendommen La Mothe-Cantenac, som betyr noe a la Cantenachøyden. Tusler vi videre nordover har Château Latour dyrket vin i alle fall siden 12-1300-tallet, og Eleanor over besøkte Lafite (Rothschild) men man vet ikke om det var vindyrking her. Alle eiendommer man kan navnet på i Médoc ligger på sand og grusvolder, for det meste, iblandet en del annet.

Så hva ble egentlig drenert? Jo, enkelte vinmarker er blitt drenert, hos betydelige eiendommer, for å forbedre vilkårene for plantene, men ikke fordi det var myr eller sump her. Men mindre kjente eiendommers vinmarker, spesielt i appelasjonen Médoc så først dagens lys etter drenering av sump og myr. Det samme gjelder lavtliggende vinmarker langs elven gjennom de mest kjente kommunene. Château Margaux har for eksempel en lang flat slette nederst på eiendommen som tidvis oversvømmes fortsatt, men her er det bare gress. Selv de nederste vinmarkene brukes ikke alltid i vinene deres men selges i bulk. Det er også gravd ut en rekke bekker, et sted man tydelig kan se store forskjeller på høyvann og lavvann, spesielt om det er springflo er en bekk rett syd for Château Beychevelle, her kan gresslettene fortsatt oversvømmes enkelte dager. Men Beychevelles vinmarker ligger for høyt til at de oversvømmes, det samme gjør Château Lanessans innenfor. Man må til mindre kjente vinprodusenter før man møter på vinmarker skapt etter dreneringen.

Nord for Saint-Estèphe møter man på noen høytliggende eiendommer i Médoc appelasjonen før man synker ned en ti til tredve høydemeter og området blir veldig flatt. Det er oppover her man har drenert mest land som har blitt vinmarker. Mange av vinene her kan være helt greie, til og med gode, spesielt i varmere årganger hvor druene når full modning, men det er for det meste en relativt uinteressant del av Bordeaux som har blitt til grunnet utstrakt drenering av myr og sump. Anerkjente slott, og den kanskje mest berømte av dem, Château d’Yquem har hatt drenering med terracottarør i vinmarkene i noen århundrer, rett og slett for å få mindre vann i jordsmonnet og dermed mer intensitet i aromabildet og konsentrasjonen i druene, ikke fordi vinmarken, som også her er i en skråning, var myr eller sump.  At Bordeaux’ vinmarker var myr og sump til for noen århundrer siden er en utrolig seigavlivet myte.