Elisabetta Foradori – Trentinos jernkvinne og vindronning

Elisabetta Foradori er den ukronede vindronningen av Trentino, regionen i hjertet av Dolomittene nord-øst i Italia. Gjennom en beinhard og...

Jernkvinnen Elisabetta
Dolomittene skaper en slående ramme rundt vingården Foradori, der den ligger på Rotaliano-sletten omkranset av de stupbratte fjellene. Gården består i dag av 26 hektar med vinmarker som dyrkes etter biodynamiske prinsipper. Alt sammen styrt til minste detalj av Elisabetta Foradori.
I likhet med sine viner er Elisabetta karakterfast og kompromissløs. Da hun tok over familievingården etter farens død i 1984 var hun bare 19 år gammel. Likevel hadde hun allerede ambisiøse planer. Hun skulle lage stedegen kvalitetsvin på de lokale druesortene i Trentino og gjenreise de lokale vintradisjonene til fordums prakt.

Vin i utvikling
Elisabetta arbeidet kontinuerlig med å videreutvikle metodene på gården. I sin søken etter vin som representerer sitt opphav, beveget hun seg i en stadig mer naken retning, både i vinmarkene og vinkjelleren. Hun gikk over til biodynamiske prinsipper i 2002 og gården ble Demeter-sertifisert i 2009. I dag lages vinene helt uten unødvendig inngripen, med litt sulfitter som eneste tilsetning.
Foradoris viner fikk seg også et betraktelig løft da Elisabetta i all hovedsak gikk bort fra eikefat og tok i bruk spesiallagde spanske amforaer til lagring. Disse er laget av en porøs type leire som gir vinene større kontaktflate og dermed mer luft under lagring. Dette bidrar til modningsprosessen. Samtidig blir ikke vinens egenart tilslørt av eikearoma.

Resultatet av Elisabettas arbeid er slående. Smaksbildet gir nå romslig plass til jordsmonn og vekstforhold på de forskjellige vinmarkene. Samtidig gjenspeiler vinens uttrykk tydelig vekstsesongen, samtidig som druenes egenart trer naturlig frem.

​Teroldego – fra kvantitet til kvalitet
Et av Elisabettas første trekk da hun tok over vingården var å ta for seg den lokale rødvinsdruen teroldego. Den har lange, historiske røtter i Trentino, men hadde i løpet av det 20. århundre tapt sitt særpreg. På 80-tallet ble den dyrket med høy avkastning som hovedmål, og var derfor kjent for spinkle og rustikke bordviner. Men Elisabetta hadde smakt farens fortreffelige 30-40 år gamle teroldegoviner og var overbevist om druens potensiale. Hun gikk i gang med et målrettet arbeid for å finne frem til de opprinnelige teroldegorankene i Trentino. Samtidig la hun om dyrkemetodene, slik at plantene bar færre frukt med høyere kvalitet.

I dag viser teroldego seg på sitt beste i Foradoris rødviner og man kan trygt si at druens ære er gjenreist. Druens navn stammer fra «oro del tirolo», som betyr tirols gull. Kanskje navnet har fått tilbake sin mening?