Fastetid

Våren kan lett oppfattes som fasteperioden mellom fete-jula og sommerkroppen, og det er mange som leter etter lettere viner nå....

Forfatteren har smakt flere økologiske nyheter i mars. - Jeg liker at det kan kreve en viss årvåkenhet av oss å drikke vin, skriver hun.

Våren kan lett oppfattes som fasteperioden mellom fete-jula og sommerkroppen, og det er mange som leter etter lettere viner nå. Men det er jo lenge igjen ennå, så la oss ikke begynne å begrense oss allerede i mars. Det er fastetid, og man har lov til å redusere den fysiske innsatsen, men man kan jo øke den kognitive innsatsen tilsvarende for å kompensere. Det er faktisk forskjell på å faste og å ligge i dvale, vi skal ikke gå helt i frø her. Hver gang vi drikker vin, drikker vi et substrat av Planeten og dens forandringer gjennom året,- jeg liker at det kan kreve en viss årvåkenhet av oss. Jeg håper derfor du velger å bruke litt krefter på å lese historiene under her, om ganske så flinke vinmakerne 😉:

Faste på Adams vin

I februar var jeg på vinmessen Vinfeber, hvor jeg fikk snakket lenge med en ung kvinne som heter Simone Adams. At hun syns viner oppstår som i en kreativ debatt med naturen, er noe som fant gjenklang hos meg. Simone lager vin under etiketten Adams Wein, i Ingelheim am Rhein i Tyskland, hvor hun tok over slektas vingård (eid siden 1832!) for ti år siden. I det steinete kalkjordsmonnet, som Simone syns fortjener å gå på rød løper, mener hun det er fånyttes å lage overmodne, kraftige, alkoholberusa viner. Hun er opptatt av at jordsmonnet må stemme overens med den ferdige vinen derfra. Vinmarkene er drevet økologisk siden 2016, og nå er de i gang med biodynamisk omlegging. Drueplantene må kjempe mot inntrengere og ruskevær med egne krefter, det har både plantene og vinen godt av, sier Simone,- og vi også!

Etikettene på flasken tilsier hva slags kaliber vinene er av. Hun fortalte meg at hennes «Kaliber 19», en Grauburgunder, ikke bestod testen til det tyske kvalitetspanelet første gangen, fordi fargen ikke var riktig. Simone derimot mener at det er nettopp de metalliske rosa jordsmonnspigmentene som gir vinen hennes en ekstra dimensjon også på smaken. Det kan jeg skrive under på! Weissburgunderen hennes var nesten brusende. For øvrig lages ikke Riesling i det hele tatt på denne vingården. Det er Spätburgundere (aka PinotNoir) som Adams Wein satser på, og av disse er to tilgjengelige i Norge.  «Kaliber 12» duftet av roseblader, te og noe kjernefrukt, meget bra syre på smak, ganske mineralsk men overraskende varmhet i ettersmaken. Varmheten har kanskje sammenheng med fargen, som er uvanlig mørk (!) til Pinot Noir å være. Simone selv anbefalte denne til lam, noe for Påsken? Den ikke-importerte «Kaliber 28» hadde en helt nydelig deilig varme i form av aromaer av tørt treverk, ovnbakt fennikel og noe lakris over seg, jeg håper virkelig den snart ses i BU. Men den jeg velger å lenke opp her er årgangen 2016 av «Kaliber 48»: såååå saftig! Litt metallaktig (jern?) og saliverende salt, dufter av villbringebær og mørk sjokolade. Meditasjon og knitrende peis, eller puslespill. Vinikkevas-slafs!
Adams Kaliber 48 Spätburgunder 2015 (vinmonopolet.no)

(Hvis du vil faste på den til nå utelatte Riesling-druen, så har vinmakeren Rebholz fra Moestue et lite drømmelag å gå på løs på, merket jeg meg da jeg smakte vinmakerens nyheter på vinmesse i mars. Nydelig syre-sødme-balanse!)

Faste på californiske viner

Martha Stoumens inngang til vin var hennes italienske aner, som førte henne til en øko-drevet vingård i Toscana med den heldige bieffekt at hun brukte alle 20-årene sine på å lære alt om vinmaking. Hele tiden hadde hun det fryktelig morsomt, og denne lekenheten ville hun videreføre til en fulltidsjobb. Dermed så de californiske garasjevinene hennes dagens lys i 2014, og nå er, via importøren Vinarius, fem av vinene hennes tilgjengelig i Norge. Det som fattet min interesse for disse vinene, var den lave alkoholprosenten, særdeles overraskende til amerikanere å være. På vinmesse første uka i mars smakte jeg to av disse vinene: Zinfandel og Carignan. Zinfandelen opplevde jeg som noe smalere og mer mineralsk enn Carignanen, men faktisk er det sistnevnte som har lavest alkoholinnhold. Denne saftige rødvinen på bare 11,4% kommer fra vinstokker som ble plantet i 1948 og som er dyrket økologisk på «dry farmed»-vis, hvilket betyr at det ikke er vanningssystemer i vinmarken. I Norge ser vi ikke dette som noe rart, men i tørre California  hvor 12 millioner trær døde av tørke i 2015, er dette ganske spenstig. Og til alt overmål er akkurat denne Venturi-vinmarken særlig steinete. Når vinplantene selv må søke etter vann, blir røttene lenger og bærsaften kan få et mer mineralsk preg. Martha gjærer Carignan-druene hele på greina, noe av det fottråkket. På denne måten renner safta ut av druene mye saktere, og hun får en saktere fermentering. 12 måneder ligger vinen på lees før den flaskes, uten filtrering eller sulfitt. Duftet av mørk steinfrukt og roseblader , med nydelig hint av varmt lær, småsyrlig deilig stil.
Martha Stoumen Venturi Vineyard Carignan 2018 (vinmonopolet.no)

Hun har også to morsomme etter-flørt-viner i både rød og hvit utgave. Alle som lurer på hva som skjer etter at man har flørtet seg ferdig, får bestille seg litt «Post-Flirtation» og erfare det selv😉

Faste på kontemplativ vin

Øko Barolo, hurra! I fastetiden kan vi godt unne oss å drikke «Kongenes vin», den nebbiolo-baserte Baroloen. Barolo er vanligvis kanskje i tyngste laget til nattverdsbrød, men til denne fra Baggione trenger du faktisk ikke kjøttgryte heller! Vingården Baggione, i Piemonte nord i Italia, er siden 2008 drevet av nevøen Claudio og faren Franco. Over tiåret har de gått vekk fra den kunstig-kjemiske håndteringen av vinmarkene, og er nå sertifisert økologisk. Gården ligger i området Barolo, på åskammen Brunate,- derav navnet på vinen. Her har de ca. 2 hektar med vinplanter som høstes for hånd og behandles på en så delikat måte som mulig, uten bruk av ugressmidler. Claudio har tatt gården i retning av The Green Experience sine 10 økosystem-regler. I disse fastetider er de et godt supplement til De 10 Bud. Naturlig fermentering skjer på ståltank i ca 15-20 dager med manuell omrøring. Deretter ligger de på slovenske fat. Ett år før salg blir vinen flasket uten filtrering, og fire år gammel er den nå, via importøren LaMarc, tilgjengelig for oss i 2016-årgangen. Dette er gooooooodt! På duft varme mørke bær og krydder, på smak nydelig fylde, «sursøthet» og ertende bitterhet, skikkelig digg!
Claudio Boggione Barolo Brunate 2016 (vinmonopolet.no)

Den andre vinen som vil vekke deg ut av kognitiv dvale, er «Côt 2018» fra Vincent Caillé. Det fulle navnet på vinen «La Part du Colibri» antyder for den sløve vindrikker at det er deler av en kolibri oppi der, – men den riktige tolkningen er heldigvis «kolibriens andel». Tittelen er basert på en lignelse,- en særdeles vakker en, faktisk. Fortellingen handler om denne lille kolibri som gjør sin del av arbeidet. Jeg fikk tårer i øynene da jeg tenkte på hva dette dreier seg om – vi må jo alle gjøre vår lille del når Planeten står i brann, og «La Part du Colibri» er slagordet til en miljøbevegelse som flere vinmakere har trykket til sitt bryst. Hele historien kan du lese nederst på siden her, og lære deg litt fransk samtidig, i denne fastetiden 😉

Vincent Caillé er 5te generasjon vinmaker og har drevet øko på sin vingård nordvest i Frankrike siden 2007. Området Loire er først og fremst kjent for sin hvite Sancerre-vin, men Vincent lager også en deilig rødvin på druen Côt, som i sør-amerikanske land er kjent som Malbec. Da jeg begynte å drikke vin, syns jeg viner på Malbec var ganske søte og bløte. «Søtbløt». Derfor er det ganske morsomt at jeg om denne vinen på tvillingdruen Côt har notert «Smalsyrlig»! Hvordan kan eneggede tvillinger være så forskjellig? Det er nemlig sånn at Côt-druen ble eksportert til Argentina før phylloxera-krisen i Europa midt på 1800-tallet, og den lille druen har derfor utviklet seg litt annerledes i det varme klimaet sør for ekvator enn her. Côt har gjerne en grønnere og kjøligere stil, og litt tydeligere (les: interessante) tanniner. Derfor har jeg også tegnet et stort hjerte i margen på mine notater om denne vinen. Druene er høstet for hånd, og ligger til mascerasjon i 14 dager. Deilig mørke bær og silkete tanniner, med syrligfrisk avslutning, dufter av smør og kjøtt og litt betong. Vinen er sertifisert både øko (2010) og biodynamisk (2016). Vincent sier at alene kan ingen av oss redde Planeten, men alle kan gjøre Litt.
Vincent Caillé La part du Colibri Côt 2018 (vinmonopolet.no)

PS. Vincent Caillè har også noen musserende viner som heter bulles «Z» og «X» som er vanvittig gode, jeg har bare så vidt smakt dem, men har dem på radaren igjen..

En ikke-øko, men slafsegod vin

Blankbottle:

For noen år tilbake var jeg med i en episode på TV2-Matkontrollen (lenke: https://www.tv2.no/a/6615122/)  hvor vi skulle bedømme vin blindt, altså uten å vite hvilken type drue som ble skjenket i glasset, eller om det var hvit eller rød vin,- det var da jeg oppdaget hvor utrolig veiledende kombinasjonen av sanseinntrykk er når jeg skal danne meg inntrykk av en vin. Akkurat dette sanse-kombinasjons-aspektet er det sør-afrikanske vinmakeren Pieter Walser vil herje med, når han i sin serie Blankbottle frarøver oss muligheten til å vite hva slags drue det er vi skal drikke, ved konsekvent å nekte oss denne informasjonen på flaskeetikettene sine (derav: blank bottle). Det var nemlig en tidlig kunde som ville ha «alt annet enn Shiraz» å drikke, og endte opp med etter blindsmaking å kjøpe kassevis med nettopp: Shiraz. Navnene på vinene passer utmerket i denne fastetid: «Moment of Silence», «Open your Mind», og «Master of None». Den som skilte seg ut på messen, var «B.O.E.T», som er laget på like deler Pinotage og Pinot Noir. Pinotage modner veldig tidlig, og så fort druene oppnår en viss sødme kaster fuglene seg over druene, lik min farfar over kakebordet på 17.mai. Lenge var man tvunget til å plukke druene altfor tidlig, før sukkerinnholdet ble så attraktivt for fuglene, inntil Pieter skaffet hønsenetting som vinmarken. Denne vinen har derfor nydelig moden fylde, er naturlig gjæra, og har ligget ganske lenge på skall slik at den har fått mer kompleksitet. Deilig, saftig og mørk (!), med utropstegn.
Blankbottle B.O.E.T. (vinmonopolet.no)

Den franske lignelsen om kolibriens andel:

Un jour, dit la légende, il y eut un immense incendie de forêt. Tous les animaux terrifiés, atterrés, observaient impuissants le désastre. Seul le petit colibri s’activait, allant chercher quelques gouttes avec son bec pour les jeter sur le feu. Après un moment, le tatou, agacé par cette agitation dérisoire, lui dit : “Colibri ! Tu n’es pas fou ? Ce n’est pas avec ces gouttes d’eau que tu vas éteindre le feu ! ”

Et le colibri lui répondit : “Je le sais, mais je fais ma part.”

https://www.colibris-lemouvement.org/mouvement/legende-colibri