Ingen vil ha grignolino

Folk drikker ikke grignolino lengre kunne frustrerte vinprodusenter fortelle oss, reisen rundt blant mer eller mindre ukjente druer og regioner...

Vi er ganske slitne etter en tøff formiddag med labre viner. Det vakre landskapet gjennom vinduene i bussen hjelper litt på humøret, men en ny større smaking venter og frykten for at vi skal smake samme type viner som tidligere på dagen er betydelig.

Vi ankommer Casale Monferrato for smakingen og her blant mange barberaer dukker grignolino opp. Jeg har smakt druen flere ganger før, men knapt flere samtidig. Vinen gir en lyst rubinrød farge, litt lysere enn pinot noir, litt mørkere enn de mørkeste roséene på farge. Noen er tyngre og nesten litt plumpe på duft, andre er mer parfymerte og delikate, kan minne om pinot men frukten er tyngre, det går mer mot kirsebær, moreller og lakris, ikke helt ulikt nebbiolo heller egentlig. Syren er rimelig frisk og man kan ekstrahere betydelig med tanniner om man ønsker. Men man ekstraherer gjerne mindre for å gjøre vinene mer drikkevennlige. Noen viner viste klare herbale toner, andre var mer rent ut fruktige.

For å sitere boken Wine Grapes er den eldste omtalen av grignolino antagelig helt tilbake fra 1249 da en Guglielmo Crova får leie land mot at han planter gode viner av berbexinis nettopp i Casale Monferrato. Noen historikere har ment at berbexinis er dagens barbera men ampelografer (eksperter på blant annet vinblader) argumenterer med at berbesino fortsatt er et synonym for grignolino i Monferrato. Uansett er det beskrevet «grignolerii» i ett dokument fra 1337 i Torino, så druen er gammel. Navnet kommer fra piemontesisk dialekt og ordet grignolé som betyr steiner og grignolino har tre-fire ganger så mange druesteiner som andre druesorter. Druen er litt kranglete å ha med å gjøre, den modner sent og er utsatt for meldugg og gråråte. Den er mest dyrket i og rundt Casale Monferrato men var beplantet i store deler av Piemonte tidligere.

Jeg vil ha grignolino, i alle fall de mer delikate utgavene. Vinen har en friskhet ved seg som er delikat og gjør vinene lettdrikkelige. Personlig forelsket jeg meg mest i vinene fra Il Mongetto Carlo Santopietro hvor vi også spiste flott tradisjonell Piemontesisk mat. Tagliatelle med asparges og nydelig vitello tonnato med mere. Carlo driver et lite og idyllisk bed and breakfast i Vignale Monferrato, en søvnig liten by med fantastisk utsikt. Bildet over er herfra. Ønsker du deg noen late dager i Piemonte bør du sjekke ut dette stedet, holder til i en gammel villa, vinkjelleren er på samme sted. (Azienda Agricola Il Mongetto di Carlo Santopietro, Via Piave 2, 15049 Vignale Monferrato tlf: +39 0142 933486)

Andre viner smakt herfra, da særlig barbera viste større friskhet og renere frukt enn I Colli Tortonese, men var noe plaget av høye alkoholnivåer. 14,5 prosent var ikke uvanlig. En annen ting som undrer meg er at de velger å bruke Barbera del Monferrato DOC istedenfor Barbera d’Asti DOC som de kan bruke. Jeg forstår at man har stolthet over sin egen region, men barbera er for det meste hverdagsviner og den jevne konsument ute i verden klarer knapt å forholde seg til både Barbera d’Alba som er svært lettsolgt og Barbera d’Asti som er noe mer tungsolgt. Barbera del Monferrato DOC er for de aller fleste helt ukjent og man tyr til flasken ved siden av med det velkjente Alba i navnet istedenfor. Men vinprodusentene her er tilsynelatende litt friere økonomi til å løfte regionen opp og  frem. Ingen av grignolinoene vi smakte er tilgjengelige på polet, men tre stykker er det, alle koster under 200,- om du vil på oppdagelsesreise.