La Cite du Vin

Vinmuseet i Bordeaux har kostet hundrevis av millioner kroner og har blitt ett landemerke i regionen med sin spesielle arkitektur....

Museet ser nesten ut som en gedigen karaffel der de myke kurvene strekker seg utover før de slynges i været. Eller en kobra med avhugget hode. Utvendig imponerer den åtte etasjer høye bygningen. Men vel inne merker man fort fransk trang til manglende organisasjon. For hvor starter egentlig museet? Vi var tre stykker som tuslet rundt over to etasjer uten helt å skjønne hvor vi skulle i alle fall. Nåværende tidsbegrensede utstilling var om Georgia, vinens vugge. Det var mange eldgamle historiske funn her, alt fra bronsesmykker og gullsmykker til åtte tusen år gamle potteskår med vinrester. Videre noen filmer fra vinproduksjonen i landet. Denne delen av utstillingen var informativ om noe kjedelig og kaldt fremstilt. Det var spennende å se disse tingene «live» og ikke bare i bøker, samt innspillingen fra 1966 i svarthvitt som viste vinproduksjonen den gang. De lå århundrer bak Vest-Europa for å si det slik. Så var det ut igjen av denne salen og på nytt noe uklart hvor man skulle gå. Da vi fant frem fikk vi hodetelefoner og et lite nettbrett som vi skulle høre på. Men først, noe av det mest spektakulære var tre storskjermer når man kom inn i den faste utstillingen hvor man flyr over en rekke vinmarker over hele verden. Her får man virkelig nyte vinverdens utrolig vakre magi, lenge før druene når glasset. Vinplanter har en tendens til å vokse de vakreste plasser.

Videre innover i utstillingen kommer problemene. Nivået her er enkelt, som er greit, alle gjestene er ikke vineksperter, men det er lagt opp til at bare en og en, eller flere som starter samtidig, sammen, kan gjøre det som er tilgjengelig per bord. Du kan høre på produsenter fra forskjellige regioner snakke, for eksempel seks produsenter fra Tyskland. Men den som hører på for eksempel Fritz Haag har da låst bordet for denne seansen i seks minutter om jeg husker riktig. Da har han fem produsenter til. Så en enkeltperson kan låse bordet i en halvtime til seg. Andre kan selvsagt kaste seg på, men får da ikke med seg fra start, eller valgt hvilken produsent han eller hun ønsker å høre OG se videoen av. Høre videoene er lettere. Men det gjør at museet er fantastisk om du er der alene, men ganske håpløst i høysesong og på travle dager og tidspunkter med hundrevis av gjester. Dette var en gjenganger.

Den kanskje aller beste delen av museet var luktedelen, der man pumpet luft inn i en glassbeholder og lukten av sjokolade, bringebær eller hva det måtte være kom ut i gjennom noen messingrør. Ellers en del historie, så man kan fint lære mye om vin fra hele verden her. Det var også noen seter hvor man kunne høre en ekspert snakke om ymse vin og helserelaterte saker, men her var det en stol per ekspert (innspilt) og ingen av setene ble ledige mens jeg var i nærheten. Det samme var noen teatralske utgaver av diskusjoner som mest minnet om franske spillefilmer fra 1960-tallet med mildt sagt overskuespill. Skal man få noe ut av disse tingene må man ha god tid, veldig god tid. Vi brukte en time og tyve minutter omtrent, og det var snaut. Overraskende nok fremstår selve utstillingen som veldig liten i forhold til byggets størrelse. Vi kjøpte billetter med vinglass i vinbaren i åttende etasje etterpå. Det kunne vi ha droppet, det var nitrist kvalitet på vinene som ble vist frem der, selv om utsikten over Bordeaux by var fin.

Restauranten ble ikke prøvd, den er i syvende etasje. I første etasje er det vinbutikk og vinbar med vin fra hele verden, og museet tar for seg vin, ikke bare vin fra Bordeaux. Hva med en flaske fra Usbekistan eller Kenya? Plenty med vinland jeg aldri har smakt vin fra i utvalget her i alle fall. Om all vinen er tilgjengelig i vinbaren sjekket jeg ikke, men flaskene var i alle fall til salgs. Prisnivået på Bordeaux var litt høyere enn hva jeg så i andre butikker i byen, men Bordeaux er ingen billig by å handle vin i.