Lav-alko-vin for inneklemte dager og lange lyse netter

How little alcohol can a wine contain for us to still call it wine? Coronation time and compromises have gone...

Foto: styremedlem og vinskribent NVkF, vin.ikke.vas

How little alcohol can a wine contain for us to still call it wine? Coronation time and compromises have gone hand in hand (… no pun intended) this spring. Many have finally been allowed to throw out dear scrap from the old man’s hobby room, in exchange for playing a training buddy on a bicycle in the woods. We have had the opportunity to choose, slowly and with intermittent yawning pauses, – not just forced, in a hectic stage where everything should go in one place. But when the beard and other bush growth finally had to fall for the scissors, there was an inner landscape there ready for introspection and further willingness to compromise. There can be a good many squeezed days and oval weekends in a row for tropical high-alcohol wines. How to drink more with less? Am I a person who drinks wine mixed with juice? Nai. Am I a person who likes to drink wine for hours on long, light nights? Yes. Is there a right to a compromise here? I’ve made arrangements for a middle ground. After all, habits are there to be pruned.

But let’s start with a red wine that has a lower alcohol percentage than a typical white wine, then you should get a wine-based fun bonus of only 5% at the end.

 

Red wine under white wine (10.5%) 

Foto: vinmonopolet.no

 

When tasting wines, I behave a bit like a farmer who practices “Targeted Pasture”. This is also known as Holsitic Planned Grazing, a method that limits pasture to smaller fields and ensures that the grass is not grazed completely but immediately gets a rest so that the grass regenerates faster. Like this, I choose a field of wines that I want to test, preferably from my favorite importers, whether I’m at home or at a booth, trying to stick to it. At home, I like to open 40% of the bottles in advance, especially those that look the most resilient, and spit out a few rounds. Then the wines may be left in peace for a few days before I attack them again on the actual evening of tasting. It gives both me and the wine time to buzz. The poor wines have been bottled for months, maybe years, and both I and them are affected by the weather and other conditions. If you think it sounds weird, think about whether you always choose the same literature to read no matter what kind of mood you are in or when in the year it is … It is also not every day that you fancy canned food, and we like live wines, sometimes wonder how much preservative (sulfur / sulfite) one can have in a wine before it has to be declared mummified.

The winemaker behind this red wine “Castelinho”, may have made the same thoughts, and decided to drop this wine completely without preservatives. One way to achieve lower sulfur content is to allow the wine juice to have extra shell contact. The first to give me a longer account of this with sulfites and preservation was Eric Texier. I met Texier at a booth a few years ago, and only realized afterwards that I should have been star-struck. Known as an enfant terrible in France when he wanted to stop tampering with the wine (as has long been done with modern methods) and rather making natural wine, some restaurant owners were also afraid of these Texier bottles without preservatives. Today, this type of wine is celebrated in younger circles, and I get extra happy when I come across bottles like this Castelinho wine. It also turned out that Texier is a mentor to the Capucha family who made it, the red wine with exceptionally low alcohol content, only 10.5%. Coincidence?

“Natural winemaking” is a term one can use about the Capucha wines. The Portuguese Capucha family runs a vineyard a few miles north of Lisbon, not too far from the sea. We can make assumptions that it will give good acid levels in the wines. It is now Pedro Marques in the fifth generation who has had the reins while the vineyard was eco-certified in 2012. Pedro also uses biodynamic approach in the vineyard, and is most concerned about the soil there, – the grapes come as a result of what lies ahead. under. Limestone and clay are here, and one can find fossils and chalky deposits reminiscent of the Chablis region. He uses Portuguese grapes and experiments with fermentation methods and storage, without adding or removing anything, no added enzymes or manufactured (artificial) yeast strains. The Castelinho red wine comes from a single vineyard for the local grape Castelão, picked, footed and fermented in whole bunches on concrete. The wine is bottled without filtration and without added sulfite, of course.

On scent beetroot, iron / metal, earth and salt meat. All this made me curious and confident at the same time. Taste raspberry sweetness and delicious cranberry acid that spreads back in the mouth. Try grilling halloumi, grilling or stuffed crab shells. The latter had a very cool integration of flavors. The wine is experienced as something energetic that still breathes;)

Capucha Castelinho Valley (vinmonopolet.no)

 

Four year old wine at 9.5%

Photo: vinmonopolet.no

Noe av det jeg har savnet mest de siste månedene, er vinmesser. Det morsomste med vinmesser er, nest etter å vasse i vin selvfølgelig, å få muligheten til å snakke med vinmakerne personlig. Det er ganske utrolig at dette lille landet Norge til stadighet har fått besøk av noen av verdens flinkeste og mest renommerte vinmakere. Johannes Leitz er av dem, kåret til Tysklands “Winemaker of the Year” i 2011, og mannen bak kjære hylle-viner på Vinmonopolet. Jeg var så uendelig heldig å få ha en lengre samtale med Johannes Leitz på Høstens Vinmesse 2018 i Oslo, som importøren Moestue organiserer. Min inngang til samtaler med vinmakerne er som regel spørsmål om hvordan de driver mht. miljøet i vinmarken, og min samtale med Johannes dreide seg snart fra hans bekymring for global oppvarming til problemet med det høye alkoholinnholdet som medfølger for vinen. Bynære strøk etterspør lavere alkohol i drikke, – det synes ganske uforenelig med global oppvarming. Han fortalte meg da at han hadde laget en 5%-vin, og ville ned på 0%-alko uten å miste “spensten” i vinen (så kan man jo diskutere hva som definerer en vin…). Siden vår samtale om NoLo-trenden, har Vinmonopolet her sett en 8%-økning i salget av alkoholfritt drikke, totalt nesten 600.000 liter.

Kabinetten jeg har valgt ut her, er en 4 år gammel herlighet som skal få ha sine beskjedne 9,5% alkohol i fred. Vinmarken den kommer fra er Kaisersteinfels, et område 280 m.o.h som engang for 400 millioner år siden faktisk lå under vann. Jordsmonnet her er såkalt red slate, metamorfisk jernholdig stein, dannet av sandstein under høyt trykk. Denne steintypen er krystallinsk i strukturen, som både er hard og holder godt på jorda slik at erosjon hindres. Under ligger det leire, som er veldig tett og som planterøttene må kjempe seg igjennom for å trekke vann fra. Denne typen “water stress” gjør at vinplantene gir færre, men mer konsentrerte druer. Leitz syr ikke puter under armene på vinene sine. Men han dyrker masse blomster mellom vinrankene for å tiltrekke insekter, og lar gresset gro vilt. Han bekymret seg for monokultur, Johannes. Det er godt for en innestengt nordmann å høre.

Denne Kabinetten ble født i 2016, som var et vanskelig år med 3-4 ganger mer regn enn normalt, i tillegg 36 varmegrader langt uti september. At det allikevel kan bli så bra vin, er nesten magisk.

Før jeg dekanterte den var den noe lukket på duft. Noe svak petro. Men etter et par timer lufting sylta sitrusfrukt og petro, mye aprikos. På smak strammere enn Clüsserath, tydligere syrestruktur som er tilstede allerede fra inngangen. Saftig og deilig! Prøv den til Grøstad øko leverpostein (mye pepper!) eller norsk überbrun geitost “Stølstype” eller “Heilfeit geitost” fra Stordalen Gårdsbruk i min lokalregion Tinn/Numedal.

Leitz Rüdesheim Berg Kaisersteinfels Riesling Kabinett 2016 (vinmonopolet.no)

 

Knaskende syre og 10%

Foto: vinmonopolet.no

Jeg har også hatt glede av å møte Phillip Wittman (vinmaker-guru som sammen med et par andre tyske vinmakere virkelig har kjørt fram økologiske viner), men på det tidspunktet visste jeg ikke at også kona er en fabelaktig vinmaker. Begge importeres av Moestue. Vinene hennes er som filigran, hennes måte å lage utsøkte kunstverk på. Eva Clüsserath-Wittmann heter hun, og driver Clüsserath sammen med sin far Ansgar. Jeg blir nostalgisk av yrker som går i arv. For å legge begeistring til nostalgien, så driver de etter økologiske prinsipper, håndplukker alle druer og lar vinjuicen spontanfermentere. Dette er musikk i mine ører. Spontanfermenteringen foregår i store “moselfuder”, regiontypiske eikefat på 1000 liter, med ca. 1 døgn skallkontakt og deretter lang bunnfallskontakt.

Akkurat som korona har satt tempoet i våre hverdagsliv i det siste, sier Eva at det er vinene som setter tempoet i hennes. Vindruene “bestemmer” når de er klare for modning, og når de er klare for gjæring. Dette burde være innlysende, men selv i Norge er vi godt kjent med at det brukes glyfosat for å tvangsmodne korn. Det er som å kaste barnehagebarn inn i universitetssalene. Vin tar tid! Årshjulet på vingården og det bratte arbeidet i 50-graders-hellende vinmarker blir godt ivaretatt av far og resten av familien. Eva har nok mye moro av å la hennes Mosel-vin være motpol til mannens Rheinhessen-vin. Jordsmonnet er forvitra skifer, og i denne vinen oppfatter jeg det som en slags kjølighet.

Svak petro men en del kalk og sitrusfrukt på duft, noe medisinalt. På smak mango og annen deilig sødmefull steinfrukt med syre 9,5 g som er godt integrert, den henger på en måte litt etter og gir en saliverende finish. Prøv gjerne til den øko leverposteinen til Grøstad, det får fram det nydelig blomstrete i vinen (ref. filigran). Ratatouille og norske granskudd (!) er også fine kombinasjoner. De stabile, vannførende jordlagene fører også til at disse vinene får saftig fruktighet allerede i ung alder. Ytterligere kjellerlagring er et unødvendig kompromiss!

A. Clüsserath Piesporter Goldtröpfchen Riesling feinherb 2018 (vinmonopolet.no)

PS. De har forresten en vin som heter Apotheke, – alternativmedisin i disse koronatider?

 

Knusktørr hyllevin på 10,5%

Foto: vinmonopolet.no

Jeg prøver å unngå å skrive om store kooperativer og vingårder som alene selger 10 millioner flasker i året… (ref. champagnehuset Moët & Chandon med sine 28 millioner årlig) – men Domaine de Tariquet er verdt å gjøre unntak for. Det var nemlig familien Grasse som kjøpte Tariquet i 1912, og familien eier fortsatt hele greia. Gården ligger i Bas-Armagnac i Gascogne, helt sør i Frankrike mot Biscayabukta, og drives idag av femte generasjon Grasse: brødrene Rèmy og Armin.

Jeg har lest et intervju med Rèmy i en fransk avis, og ble ganske fascinert. Brødrene har jobbet nøyaktig med miljøbevissthet i 20 år. Gården drives etter Lutte Raisonnée (som i praksis høres ganske økologisk ut men som innebærer “rett medisin til rett tid” og derfor heller er et første skritt mot øko drift), og Tariquet har også HVE-sertifisering. Dette rimer godt med importøren Autentico sine kriterier. Brødrene hos Tariquet bryr seg om naturen, de lar det vokse gress mellom vinrankene, bruker bare økologisk kompost, reduserer bruken av kjemiske tilførsler, og styrker det lokale biologiske mangfoldet istedenfor å ta livet av det. De gjenvinner regnvann på gården, og overfører energi som brukes til kjøling av vintanker, til oppvarming av bygninger rundt. “Vårt ansvar må ses i vid forstand”, sier Rèmy i intervjuet (min oversettelse). Familien er opptatt av ikke bare agronomien, men Planetens bærekraft, ansattes arbeidsforhold, og vannforbruk. De får heldigvis god hjelp av regionale fortrinn som frisk vind fra havet og kalkholdig jordsmonn som gir god syre.

Vinene spontanfermenterer ved at det tilsettes en “pied de cuve” – en fot av tanken – en slags surdeigstarter fra forrige batch, som aksellerer prosessen. Over tid ville jeg tro det kunne føre til en slags ensformighet i vinen, men så langt har ikke forskningen jeg kikket på, funnet negative effekter. Vinene holdes godt nedkjølt på godset i mange måneder inntil de blir tappet på flasker i takt med bestlling.

Denne Tariquet Classic er fine 10,5% alkohol, nesten 5 g syre og knusktørr per def. Vinen har ligget en stund på bunnfall, som gir mer dybde enn amn skulle tro om en såpass rimelig hyllevin. Dufter ferskt og friskt, noe lime og noe vanilje. På smak veldig fin, friskhet som i grønne epler, passe fruktsødme. Super allround, all hours. Prøv gjerne til hjemmelaget potetsalat med honningdressing, kapers og vårløk fra hagen.

Dom. Tariquet Classic 2019 (vinmonopolet.no)

 

Kompleks rødvin på bare 11,5%

Foto: vinmonopolet.no

En annen kult-vinmaker jeg har møtt og hatt lengre samtaler med, er Tom Lubbe som driver under merkenavnet Matassa. Han er egentlig en grensemann bosatt i grenseland, født på New Zealand og vokst opp i Sør-Afrika, og nå bosatt i katalanske delen av Sør-Frankrike. Jeg ble nesten redd første gang jeg skulle møte ham, for jeg hadde hørt at han drev med bush-vines og lagde “skitten vin”. Det var på NaturligVin-messen på DogA. Heldigvis ble jeg fort beroliget, da det viste seg at høye Tom hadde region-kryssende omtanke for vinene sine. Det første han sa til meg var at vinene hadde reist langt, de kunne virke “stresset” etter turen. Og hvordan var egentlig min egen form idag? Det var mye støy i lokalet, og folk stod nærmest anføtes for å få tak i edle dråper. Ny forskning (se Morgenbladet) har vist sammenheng mellom mentalt stress og immunforsvaret.

Jeg snek meg inn på enden av bordet hans og lurte på hvordan en bush-vine-fyr hadde havnet blant hvite duker. For det første driver Tom med 100 år gamle vinplanter, plantet i år 1900, det gir ham et gunstig dytt mot det gode selskap. For det andre er vingården hans sertifisert økologisk og drives uten kjemiske hjelpemidler. Den personlige, holistiske omtanken Tom viser for vinene sine, gjenspeiler de biodynamiske prinsippene han er opptatt av. Her plukkes hele klaser til pressing, hvorav noe fottråkkes, og rød vinjuice får spontangjære over flere uker med skallkontakt i betongkar (dette oser av importøren Autentico). Deretter får vinen ligge på betong, foudre (ca. 2000-liters eikefat) eller amfora (<3) i 8-12 måneder. Denne rødvinen som heter Tattouine, har ligget 9 måneder på foudre. Alle vinene tappes uten filtrering, og Tattouine er flasket uten tilsatt sulfitt.

Dufter svakt av møbelpolish eller beiset treverk, syrlig frukt og litt jordbærdrops, – og så denne særegne slutt-aromaen ved ikke-konserverte drikker (også surøl!) som jeg ikke kan beskrive, som gjør meg ulidelig nysgjerrig og nesten desperat etter enda en slurk.  Fargen er uforlignelig med ren rødvin, minner mer om rødsaus som man har på riskrem, spennende! I munnen heggebær-snerp, herlig tørrhet som ikke gir deg hårete tenner, og som integreres med nydelig fruktsødme hvis du gir den litt luft og temperatur. Skjønner godt hvis folk oppfatter denne vinen som “krevende”, men hva er betyr egentlig krevende i våre dager hvor 10.-klassinger iflg ny studie fra UiO ikke har lest tekster over mer enn 10 sider i norskfaget? Prøv den gjerne til øko pateer , soppburger eller carpaccio, eller gjør den til en hel dags smake-prosjekt. Slafs! I Tattouine fins mye moro kompleksitet å spinne videre på, som trer frem over dagen på kjøkkenbenken. Og hvis det knirker i bakhodet av gjenkjennelse over navnet, har du rett i at George Lucas kalte den ene planeten i Star Wars for nettopp Tatooine.

Matassa Tattouine Rouge 2019 (vinmonopolet.no)

PS. Prisen er godt under hva du betaler for “husets vin” på restaurant, og laaangt under det Privatmegleren Dyre anser som “ydmykt priset” (68 millioner).

 

Kompromiss-vin på 5%

Foto: vinmonopolet.no

Man trenger ikke å ha sett Sex-og Singelliv-serien for å skjønne at det er helt legitimt å gripe til boblende drikke i stettglass allerede før lunsjtid innimellom. Særlig legitimt er det visst hvis boblene akkompagneres av (annen) fruktjuice. “Mimosa”, appelsinjuice med musserende vin, er en gjenganger. Men hvis det er festdag, voksen familiefrokost, og farmor’s grapefrukt med sukker på får deg til å rynke på nesen men du tenker du kan komme unna med å drikke noe som ser ut som grapefruktjuice,- så er søsterdrikken kalt “Bellini” et fint kompromiss. Den svakt rosa Bellini skal lages av den tørre italienske musserende Prosecco, hvit ferskenpurè, og noen få dråper villbringebærjuice for å få den duse rosafargen som kjennertegner drikken.

Canella, det italienske vinhuset som har laget denne Bellini på 5% alkohol, ble startet av en spenstig bestefar Luciano Canella som ville lage slanke viner allerede i 1948.  Nå er det sønnesønnen Tommaso i 3.generasjon som er den fremste representanten for vinhuset. Huset har laget Bellini siden 1988, og fant fort ut at de selv måtte dyrke hvit fersken. Når alle ingrediensene har kommet i hus,  blander de fruktpurèen med egen Prosecco, i et fohold på 75% vin/25% frukt.

The winemaker himself states that there is 6% residual sugar in the wine, so it does not add any sugar in it, nor preservatives. It is rare for people to be so pleasantly surprised when tasting pre-mixed drinks from the Vinmonopolet. Fresh and very peachy, just the right acidity and freshness from the Prosecco. Bubbler’s absence is compensated by pulp and is not missed.
Then you can point out that the morning starts already after midnight, so you can drink in the small hours too …

Canella Bellini  (vinmonopolet.no)

PS. Canella has several variants in Italy, but Norwegian Ekjord / ABC Wines have not imported them yet.

Silje L Meskestad, board member and wine writer NVkF, vin.ikke.vas