Numedølsk 8-retters på bygda, snart med lokal vin?

Hva er Numedal? lurer du kanskje. Numedal er mystisk. Sammenlignet med de mer kjente dalførene Hallingdal og Lommedalen, kan Numedal...

Hva er Numedal? lurer du kanskje. Numedal er mystisk. Sammenlignet med de mer kjente dalførene Hallingdal og Lommedalen, kan Numedal virke som en uslepen diamant. Numedølene er hemmelighetsfulle og runde i kantene, og dessverre nok for lavt verdsatt i forhold til kvaliteten. For hvor ellers dukker det opp en 8-retters restaurant med hvitkledde kokker og syngende servitører?

Selvfølgelig dukker det opp i numedalsbygda Veggli, nær Nordmannsslepa, den tidligere viktigste veiforbindelsen mellom Østlandet og Vestlandet, som selv kong Christian den 4de vandret langs. Kongen overnattet sågar på en gård i Numedal, ikke langt fra Veggli. Her har lokale krefter, under innovativ veiledning av tilflytta Lommedølinger fra Bærum pussig nok,  dratt i gang Matfestivalen i Numedal, som byr på både boder for salg av lokalmat, diverse kurs i tradisjonelt håndverk, og langbord-restauranten i skjønne grønne omgivelser. Med fars-aner fra Numedal, dro jeg denne junifredagen pliktskyldigst men ivrig oppover med nærmeste familie for å representere.

Når man vet man skal spise 8 retter, møter man opp sulten som en bjønn, og det er en befrielse å få brød og smør på bordet.  Men til forskjell fra de vanlig rundstykker eller maltkorn-bakte brune brød man får på Oslo-restauranter, som fullstendig har uttømt sin originalitet etter min mening, fikk vi her servert hver vår pinne med rykende varmt nygrilla pinnebrød – ja, på en halvmeter lang bjørkepinne. Særlig mannfolka syns dette var festlig, og hadde det ikke vært rikelig med speket lama (!), vintersalami fra Farmen-Fløtterud, og elgpølsa Skrubben fra Nabokjerringan, kunne det blitt tilløp til fekting mellom gjestene. Løpstikkesmøret fra Håvardsrud Seterliv var noe av det beste vi har smakt, vi nesten måkte det i oss fra trefjøla. Til dette fikk gjestene hvitvinen Geiler Riesling fra 2015, det er bare deres cremanter som er øko-sert foreløpig, men et alsace’isk lite kupp med passe bløt munnfølelse men frisk nok syre.

Så fikk vi hasselbackpotet med lokal rømme og ørretrogn fra Hardangervidda Rakfisk, de små ørretrogn som eksploderte i munnen var kronen på verket presentert på nydelig nytilskjærte bjørketallerkner. Deretter gikk det slag i slag med variasjoner over klassiske tema: Rødgrønn vaffel med tyttebær og stabburstørka fenalår fra Rollag, Rakfisk-taco (det var tross alt fredag) presentert i uthulede trestammer, og så Juleball-krokett med pinnekjøtt (aaaaaah) og rotmos og knallgrønn ramsløkmajones. Min bror ble grønn av misunnelse, nå skulle han jammen meg ut og plukke ramslø selv, han var fortapt. Til dette var det ølet Lampeland, en lys og lett pale ale fra Numedal Stasjonsbryggeri. Hvileretten var granitè smaksatt med gulbeter og Fjellvitt akevitt (gulbetelaken var helt vilt god, jeg tenkte det hadde vært perfekt med en hvit Jura-vin til denne, hvis man vil droppe akevitten), med fullt kor av servitører som akkompagnerte oss i allsang.

 

Kokken Micke fra Bølgen&Moi på Tjuvholmen hadde sagt før Matfestivalen: «jeg vil ikke ha gris, ikke storfe,- jeg vil ha kje!» og det fikk khan , lokalt må vite, etter mange telefoner og mye logistikk. Grilla kjelår fra Prestholt i Hol, med en infernalsk god løkring og eple-og rødvinssaus. Til dette fikk min bror Nore, en feilprodusert IPA som ble vellykket som Ellen ale, med god fylde og sødme. Jeg kunne sterkt anbefale en rød Jura-vin til dette. Til Blåbærmoussen til dessert, som gjestene tryglet om mer av, hadde en Vin Santo fra Toscana sittet som et skudd. Men ølen Lull fra Lindheim Ølkompani matchet aromaene utmerket, med kardemomme og vanilje i brygget. Moussen var servert i kromkakekopp, og vi ble alle blanke i øya ved synet.  Å dette landet! Hva godt vi har å benytte oss av!

Vi gikk måpende ut på gressplenen til bålkaffe servert av rakfisk-fiskeren Ola Hov, kling fra Uvdalsleiven Tradisjonsbakst (min bror tok til tårene igjen ved synet av kling: farmor!), og de mest himmelske lokale konfekttrøfler av brunost (!) fra Stordalen gardsbruk, – ja, du vet de som vant pris og trøbbel med Facebook for uttrykket «Heilfeit»! Jeg kjøpte for øvrig en halv kilo av dette vidunderlige trøbbelet. Den er ekstremt vinvennlig.

Rosinen i pølsa er jo at man kan kjøpe noen av godsakene man nettopp har spist på restauranten, i bodene rett bortenfor. Nabokjærringan bruker lokalt storfekjøtt og stilte med følgende tre pølser: elgpølsa Skrubben, lagd med akevitt og lokal honning, som du godt kan drikke Riesling til, Nabosnabben laget med blårbærsaft, som jeg vil anbefale en tysk rødvin til, f.eks den biodynamiske produsenten Meinklang sin versjon, og Rødlistepølsa tilsmakt rødvin, som du kan godt kan drikke en saftig Montepulciano til, f.eks den økologiske Lunaria i fulgekasse-boks . Jeg ble nesten sulten på nytt igjen da jeg så «Skuffekakeboka» med langpannekaker, herunder varianten «Svinekamkake (!) med karamellsaus»! – å nyte den med et glass søt sherry ville vært helt på sin plass i disse tradisjonsrike omgivelsene. Kanskje vi ser det på menyen neste år!

Dagen derpå kunne man oppleve yoga på gresset, pizza-baking i 7-steinsovn (ja!), flatbrødbaking på gammel takke og tur med innsamling av urter under kyndig veiledning av Bygdekvinnelaget. Får Matfestivalen litt sving på alternativ lokal vin (f.eks fra Egge Gård eller Solbergelva ved Drammen) så anbefaler jeg hele Norske Vinklubbers Forbund å valfarte opp der.

Jeg sa innledningsvis at Numedal har huset konger. Jeg ser derfor ikke bort fra at selveste Jesus er født oppi en stall her heller.  😉