(S)vin på skogen: Afrika i vår bakgård?

I psykologi har vi et uttrykk for den likegyldigheten vi ofte føler om ting som ikke angår oss direkte, så...

Foto: Silje Meskestad

I psykologi har vi et uttrykk for den likegyldigheten vi ofte føler om ting som ikke angår oss direkte, så lenge det ikke lander i vår egen bakgård: NIMBY. I mange år har jeg tenkt at Afrika er laaaangt fra min egen bakgård. Men i år har jo bølger fra selv den fjerneste avkrok av verden laget skvulper i norske stuer, og spacetime-modellen min har blitt massivt utvidet. Bryr vindruer seg om grenser?

Å skille mellom snørr og bart, har vært ekstra viktig denne høsten, bokstavelig talt. Men aldri har det vært vanskeligere. Vi oversvømmes av billig sprit, historieløshet og klikk-lokkeduer, på bekostning av ordentlig dyrka vin, historielesing og  julehefter. Som motmiddel startet jeg hver morgen i advent med “Jul i Skomakergata” i NRK-arkivet, og et hvert tilløp til euforisk julevin-handling ble stoppet når jeg tenkte på de som har det vanskeligere enn meg. Etter å ha hørt podcast om Afrikas historie i november, står jeg ekstra lenge foran vinhyllene i det nye året. Jeg drikker sør-afrikansk vin med andakt. Vin med mening. Vin med undring. Hvem lagde denne vinen? Hvor kommer druene fra? Bryr vindruer seg om grenser?

Geografisk frihet

På en vinmesse i Oslo for et år siden, hadde jeg den merkelige opplevelse at jeg fikk drikke svensk (!) vin. Sverige er ikke akkurat kjent som vinland. Vi er vant til å tenke på vin som geografisk avhengig,- druene vokser jo så og si opp av jorda, og som ferskvare må druene presses så fort som mulig etter plukking og kan ikke fraktes særlig langt. Men må en vin, for å kalles for eksempel. tysk, være lagd i Tyskland? Tja, hva betyr “lagd”? Må druene være dyrket i Tyskland, for at vinen skal regnes som tysk? Hva hvis druene fraktes til et annet land og presses der? Ordet “kolonialisme” krøp inn i hodet mitt.

Det viste seg nemlig at druene i den svenske vinen, var tyske druer, importert fra Tyskland i svære containere helt til Gøteborg, og der presset og fermentert til vin. De svenske vinmakerne markedsførte det som svensk vin. Mister da de fine kvalitetsdruene fra klassiske vinområder i Tyskland litt av sin glans? Noen vil nok si Ja!- på papiret. Den norske røkelaksen mister også litt av sin autentisitet når den er sendt og røkt i Polen før den havner på norske bord med en eim av tvetydighet. Hvem har egentlig lagd røkelaksen? Videreforedling av druer, derimot, har heldigvis (inn til nå i hvert fall) vært begrenset til opprinnelsessted med AOC og DOC-betegnelser. Europa har tviholdt på klassifisering av vinregioner i mange tiår, så hardt at en rekke vintyper er helt synonyme med sitt lokale geografiske voksested. Man har unngått kolonialisering hvor druene blir kidnappet fra et land til et annet. (Vi har også “Opprinnelsesmerket Unik Smak” på noe norsk tradisjonsmat, men nå er for eksempel den norske laksen i ferd med å bli gjort så uavhengig av sitt hydrologiske habitat at oppdretterne snart kan ta anlegget  med seg under armen. Laks på land. Jeg gir meg over.) Vin må lages der druene vokser naturlig! Men akkurat hvilken klassifikasjon det er, er meg ganske likegyldig.

The Liberator

Hver årgang av the Liberator blir unik. Foto: Vinmonopolet.no

Disse tankene deler nok også The Liberator, som lager knall, uklassifisert og ikke-uniformert vin i Sør-Afrika. At druer har vært unntatt fra kolonialisering såpass lenge, er et handelsfritak som knaker i sammenføyingene. Rike, vestlige europeere har lagt beslag på det meste av kaffebønner, sukkerroer og bomull i flere hundre år, det er snart ikke mer å ta av. Hvor lenge kan druene holde stand? Vil de tradisjonelle små, sprengmodne druene bli erstattet av umodne hybridvarianter med centimeter-tykt skall som kan fraktes halve jorda rundt før de sprekker?  En tekno-drue som ikke kjenner noen grenser, hverken geografiske eller sesong-bestemte. Jeg grøsser ved tanken på druedyrking som ikke tar hensyn til den naturlige vekslingen mellom dag og natt, sommer og vinter. Full kapasitetsutnyttelse. Tankene mine går til Afrika. Våre europeiske forgjengeres appetitt på afrikanske naturressurser var som en refleksjon av passasjerlista på Noahs ark.

Syrah-en har ligget 12 måneder på fat og har pådratt seg nydelig fylde. Strategien til Frigjøreren er å være opportunistisk, og hver vin blir en edition som er unik,- dette er ikke som Snøfrisk fra TINE som er designa til å smake dønn likt uansett sesong, uansett år. Importøren Autentico får derfor stadig uvanlige viner fra Liberator, og jeg kan avsløre at Chenin-en under samme label også er knall. Utenom vinmakeri er denne Kapp-korsfareren en ganske fiffig skribent, blant annet av artikkelen “Lies, damned lies and statistics”, og har følgelig sitt eget Marshall-system for vurdering av vin, som vanligvis er Parkers 100-skala,- korsfarerens skala går selvfølgelig til 110. (Sjekk forøvrig sketsjen “this goes to 11” på Youtube ;)).

“La dem spise kake…” – eller våpen

Det synes en vanlig oppfatning at alt det som er bra i Sør kom fra Nord, men termodynamisk sett er det helt feil. Energi strømmer ikke til det varme sør frivillig, det går faktisk heller motsatt vei, fra sør til kalde nord. Og hvis man ser på import-tall fra Afrika til Norge, får man kanskje et bevis på at dette er mer enn intuitivt riktig: det gode flyter fra Sør til Nord. Hvorfor er denne “takket-være-oss”-forestillingen da så inngrodd? Er det fordi vi i Norge bruker 37.000 millioner på bistand i året? (NORAD, 2019) Det kan komme som et sjokk på de fleste, at nettosummen av pengemidler som går mellom Sør og Nord faktisk er i Nord sin favør! Rike nord-vesten gir fra seg mye, men får allikevel mest. Det minner om et vers i Bibelen. Det er grunn til å minne om at etter slaveri ble forbudt i England fra 1807, fikk en rekke nordlige slaveeiere kompensasjon for tap av slaver, – slavene derimot fikk ingen kompensasjon.

Eliten har hatt en lei tendens til å komme med kompensatoriske løsninger som de kan ta fra eget kammers. Om det var kake da fattigfolket manglet brød, gullkortet da  finanssektoren veltet, eller koronastøttepakker til oljebransjen, så har det vært lokale, kortsiktige, ikke-strukturelle grep, funnet i egen lomme. Hvordan fikk de imperialistiske europeerne til et samarbeid med de afrikanske lederne på det såkalte underutviklede kontinentet? Jo, som lokkemiddel lovet europeerne våpen! Ikke sosial likhet og bedre folkehelse, altså. Rekylen var stadig mer uro. De økonomiske ulikhetene mellom hvit og farget befolkning økte. Sør-Afrika ble opprettet som en samlet stat i 1910, og da var hver femte innbygger av hvit/europeisk opprinnelse. Bare hvite menn fikk rett til å stemme, og i 1913 ble det vedtatt en jordlov som ga hvite bønder enerett på all den beste jorda. Afrikanere fikk reservater – på den dårligste jorda.  Hvem fikk jord det gikk an å dyrke vinplanter på, mon tro?

Bruce

Vinmakeren bak “Bruce” Callan Williams gikk fra ballettsko til den mannsdominerte landsbruksskolen, og lager vin helt på egenhånd: øyensynlig et kvinnelig one-man-show. Foto: Vinmonopolet.no

Jeg er opptatt av å skrive om vinmakere som eier vinmarkene sine selv, istedenfor multinasjonale konglomerater, men jeg er kjapp med å påpeke at det å komme i besittelse av jord å dyrke på ikke er lett. Vi har jo odelsretten her i Norge, og det er bare ca. 50 år siden norske jenter fikk lik rett til å arve gården som guttene. Men at mulighetene var og er så skjevt fordelt, både i Norge og i Afrika, er svært ubehagelig. Derfor vier jeg litt plass her til ei jente som har kjempet seg frem til druene, og som ennå ikke eier vinmark selv.

Vinmakeren bak den knallgode, store og krydra vinen “Bruce”, er den unge kvinnen Callan Williams. Hun gikk fra ballettsko til den mannsdominerte landsbruksskolen, og lager vin helt på egenhånd: øyensynlig et kvinnelig one-man-show.  Under labelen Garajeest har hun siden 2015 skaffet seg druer og fremstilt egen vin. Som nevnt over, ser det ut til at hun ikke eier noen vinmarker selv, kun kjøper inn druer fra vindyrkere hun samarbeider med. Hun er opptatt av håndverk, at vinene skal være terroir-drevet, og laget med minimal intervensjon. Vinen er ikke sertifisert øko/bio, men ifølge importøren LaMarc driver hun øko i vinmarken og bruker ikke sprøytemidler. “Bruce” som denne Cabernet Franc-en heter, har etternavnet Springsteen og er lagd på druer fra området Elgin, som i beskrivelsen kan minne om Sogndal: en dal som er kjent for epledyrking, men som nå også er et populært vindyrkingsområde, 10 mil øst for Cape Town. Vinen er spontanfermentert i åpne kar, og har ligget 12 måneder på fat.

Vann eller vin? – kampen om vannet

For oss nordmenn som har uutømmelige mengder drikkevann rett i kjøkkenkrana, virker det nesten rart at kampen om vannet står side ved side med kampen om smarttelefon-kundene…. Som Terje Tvedt har vist i Netflix-serien “The Future of Water”, er kampen om Nilen fortsatt svært sentral i Afrika. Elva er et gigantisk element i strukturen på kontinentet, og gir opphav til dynamikken i både politikk og hverdagsliv. Etiopias statsminister mottok i Oslo Nobels fredspris, nå hisses det omtrent til krig idet Etiopia bygger den enorme renessanse-dammen for å demme opp den Blå Nilen som alle omkringliggende land er avhengige av (særlig Egypt som ligger nedstrøms).

Og kampen om vannet slår ut ikke bare mellom regioner i Afrika, men også mellom jordbruksvarer. Store deler av landbruket benytter seg av et innfløkt vanningssystem – irrigasjon – noe som er blitt populært også blant moderne vinmakere. Generelt ligger det 130 liter vann bak ett glass vin. Omtrent 80 % av Stellenbosch-vinmarkene i Sør-Afrika blir nå kunstig vannet. Det fins eksempler på at vann til vindyrking blir prioritert fremfor vann til det jordbruket som skaffer lokale grønnsaker. Hva om kål og ku i Norge hadde måtte gi forrang til norsk eplecidereksport? Norske bønder hadde nok protestert (- jeg også!).

Dessverre er det med irrigasjon store sjanser for å skjemme bort plantene med for mye vann, slik at de blir slappe og ikke “konsentrerer seg”, men kanskje verre: det fortrenger også tradisjonelle dyrkningsmetoder. Bush vine er en slik tradisjonell måte å beskjære vinplantene på slik at de ligner busker, for å få best sammenheng mellom fotosyntese og bladskygge som hindrer druemodning. Bruken av denne gamle metoden har dessverre vært på nedadgående siden 80-tallet, etter voldsomt press fra bulk-vin-kooperativene som helst vil mekanisere hele innhøstingsprosessen og derfor skjemmer bort plantene med maskin-tilgjengelige “klatrestativ” (trellis). Bush vines derimot kan ikke høstes med maskin, kun for hånd. Noen ganger ligner de rett og slett på små, tørre einebusker, slik du finner dem på værharde Hardangervidda. Det er helt ufattelig at det kan vokse syrlig-saftige druer på noe sånt, – men det kan det!

David & Nadia Red

David & Nadia benytter tradisjonelle vindyrkemetoder. Foto: Vinmonopolet.no

Ekteparet David & Nadia driver økologisk vindyrking på sin familieeide (!) gård i Swartzland. De er medlemmer av OVP, en forening av uavhengige vinmakere i området, som kalles Old Vine Project. Formålet er å opprettholde tradisjonelle vindyrkemetoder samtidig som man får god kvalitet,- og dertilhørende pris (som man kan leve av!). Druene vokser på gamle vinstokker som er 35 år og eldre. Old vine Chenin blanc er en av de tradisjonelle druetypene som nå får sin renessanse i en slankere mer syredrevet stil,  noe som kan overraske den vindrikker som forbinder sør-afrikansk vin med saft på BiB. Jeg smakte vin fra David&Nadia for første gang høsten 2018, på Vectura-messe i Oslo. Da smakte jeg deres Grenache som var veldig saftig, og Elpidios som var noe strammere. Nå er det importøren Symposium som har dem i porteføljen, og våren 2020 var jeg så heldig å få smake “Red 2018”. Denne seilte inn høyt på slafse-lista mi. David&Nadia presser 100% hele klaser i store fat, og eneste tilsetning er sulfitt.

Sahara var grønn

Kjenner vin noen grenser, undret jeg innledningsvis. Jeg kan nemlig ikke fordra vin som ligger pen og pyntelig midt i glasset, jeg liker vin som kryper over kanten. Vin som krever noe av oss. Men noe vin sprenger grensene for hva vin er. Craven lager nettopp slik vin.

Jeg fikk rimelig grei hekt på denne vinmakeren da jeg smakte fem av vinene deres på vinmessen til importøren Autentico/Unico i sommer. “Er det vin?!” har jeg skrevet i notatene mine, om deres Pinot Gris.  Den duftet smør og brent treverk, og smaken fulgte opp samme, med innslag av brent marshmallows. Cinsaut’en duftet norske skogsbær, og var nesten vibrerende i munnen. Slafs! Hvordan kan et landområde som forbindes med stekende sol, vannmangel og ørken, få frem så saftige viner?  

Vi skal ikke mer enn 5.000 år tilbake, så var Sahara grønn. Du tenker kanskje at 5.000 år er lenge, men det er bare 62 stykk 80-åringer etter hverandre.  Det grønne Afrika var kornlager for store deler av Europa: ved å flagge ut korndyrkingen fikk europeerne tid til å gjøre andre ting (som å drive imperialisme og krig, f.eks..) Nå er det grønne Sahara blitt til ørken, som dekker et areal tilsvarende hele USA. Det er ganske sprøtt å tenke på. Og ørkenens fremferd vil ingen ende ta, tørken sprer seg over hele kontinentet, mer i noen regioner enn andre. 45% av Afrika regnes allerede som “dryland”, altså tørt land, og ørken. Millioner av hektar som tidligere var skog, er lagt øde og tørt etter menneskelig aktivitet som utvida landbruk, overbeite, og avskoging. Både vann og vind (!) skaper erosjon. Jordsmonnet mister næringsstoffer, og jorda blir saltere og mer tettpakket. Dette krever en annen løsning enn mer teknologi og tunge maskiner! Jeg leste en studie i tidsskriftet Land-use Policy fra vinmarker i Australia, hvor man sammenlignet hvordan hhv øko-vindyrkere vs. konvensjonelle forholdt seg til vanning. De fant at de som drev øko, med jordforbedring osv, følte større trygghet rundt sin evne til å holde drueplantene levende, enn de som drev konvensjonelt og baserte seg på kunstig vanning og annen tekno.

Craven

Druene i “Craven” presses som hele klaser på 500-liters fat, fermenterer naturlig og får være i fred til den stabiliserer av seg selv. Foto: Vinmonopolet.no

Fra nettopp Australia kom vinmakeren bak Craven: australieren Mick reiste fra ett kontinent til et annet, og slo seg ned i Stellenbosch-området med sin sør-afrikanske kone Jeanine i 2011. Siden har ekteparet lagd viner på druer  fra kun enkeltvinmarker, og jobber i retning av økologiske prinsipper. Mick synes imidlertid begrepet “økologisk” er utvannet og kommersialisert, så han tyr til det noe mer radikale begrepet “fucking rad ass farming”… De bruker hverken industrigjær eller enzymer eller klaringsmidler. Vinsaften ligger kun på gamle store eikefat, og de bruker minimalt med svovel.

Dessverre eier ikke Craven vinmarkene selv, fordi det er så dyrt å få tak på land med god nok jord. “Karibib” som denne vinen heter, er følgelig fra vinmarken Karibib, plantet i 1982, spredt over mange høydemeter. Først ble drueplantene dyrket i nevnte “klatrestativ”, men etter hvert mer løssluppet og mer som bushvine. Senest 2018 hadde de alvorlig tørkesituasjon i området, så jeg håper bushvine-metoden viser seg å gi mer “water retention” og bygger resiliens mot tørke i tråd med den australske studien. Druene presses som hele klaser på 500-liters fat, fermenterer naturlig og får være i fred til den stabiliserer av seg selv. Deretter ligger den 4 måneder på lees, og samlet sett 9 måneder før flasking. Uklara, ufiltrert, ingen tilsetningsstoffer overhodet, utenom litt sulfitt, full av godsaker er den overraskende mer elegant enn det jeg pleide forbinde sør-afrikansk vin med. Slafs!

Rike nord-vesten gir altså mye, men får allikevel mest. Hva er så mitt forslag til vinelskere? Afrika er i vår bakgård når vi ved å velge hvilke viner vi drikker er med å bygge resiliens i det afrikanske jordmonnet og bedre vannforholdene der. Som innspill til 2021’s nyttårsforsetter tillater jeg meg derfor å parafrasere dikteren Arnulf Øverland: “Du skal ikke tåle så inderlig vel, den vindyrking som ikke rammer dig selv”.

Smaksnotater

2867301
The Liberator The Francophile Syrah 2018
Sør-Afrika
Umåtelig deilig duft, noe mørkt og salt og flintaktig. Ved nærmere snusing kjennes bittelitt søt vanilje, masse mykt smør, bål, varmt stål og noe kirsebær. På smak like deilig, kjølige røde bær, heggebær?,  lakkert og brent treverk, kraftig og saftig! Noe fin tørrhet der som brer seg langs kjeven (ikke som hår-på-tenna), fin syre og stilktanniner som hele tiden ligger som et bakteppe. “Blood, butter & steel”, tenker jeg om den, den gror på deg. Jeg har beitet på denne vinen flere ganger over halvannen uke, den er noooms og vanskelig å sette fra seg!

11332101
Bruce Cabernet Franc 2017
Sør-Afrika
Kr 269,90
Denne vinteren har jeg blitt overrasket av den svært mineralske stilen på de sør-afrikanske vinene, men “Bruce” er mer som en typeriktig amerikaner, stor og krydra. På farge brunlig rød, på duft meget fiffig syrligstramt, deilig vailje, mørke kirksebær, solbær, balsamisk (eucalyptus?), noe anisfrø og noe fersk tobakk. På smak sødmefull inngang, bær og sjokolade som brer seg i hele munnen på stramme vinger, peprig (!), deilig saftig og varm ettersmak som sitter lenge. Lyst på mer! 

10145601
David & Nadia Red
Sør-Afrika, Coastal Region, Swartland
Kr 195,90
Deilig! Veldig svak på duft, noe bær og litt skuff eller lunt treverk, som leder mot nydelig slank inngang på smak: kjølige mørke bær med syrlig tilsnitt og en del tørrhet men heeelt innafor, utarter til deilig varme i munnen, jeg tenker på varmt treverk og solveggen på hytta, kjennes som saftige bjørnebær og litt salt lakris. Men det er denne nydelige balansen mellom syre og tørrhet jeg sitter igjen med, som gjør denne vinen til slaaafs! Hvis du tåler den syrlig-kjølige inngangen her, har du fått deg en referanse-slafsevin som får kartongviner til å ligne flattliggende langsrennsløpere etter 5-mila-målgang.

7161401
Craven Karibib Chenin Blanc 2019
Sør-Afrika, Coastal Region, Stellenbosch
Kr 299,90
Dufter både sort- og fjøsaktig hvit pepper (her fikk min nordnorske mor frem stedriktige  superlativer), hvite blomster, liljekonvoll, og noe grønt. På smak rask sødme i inngangen med den deilige, glatte chenin-sødmen, sammen med noe pepperaktig oppi ganen, godt holdt i sjakk av glattheten. Nydelig sitrende syre på tungespissen, sødemfull fruktighet og varm peprig følelse lenge. Søtsyrlig utgang, får lyst på mereeeee. Kan drikkes rett ut av kjøleskap.

Kilder:

Halvor Bjørntvedt: Etiopia fester grepet om Nilen: Åpner omstridt kjempedemning om to uker, VG, 30.06.2020

Kjartan Trana og Petter Moen Nilsen: Over 20 prosent av oppdrettslaksen dør i merdene , NRK, 07.09.2018

Grethe Meling: “The Future of Water” på Netflix, UiB, 10.11.2020

Asgeir Lode: 200 år siden britisk slaveforbud, Stavanger Aftenblad, 24.03.2007

Synspunktene i artikkelen er forfatterens egne.