(S)vin på skogen: Plast i vin? – en Påske-thriller, del 2

Kan vi bruke Kompani Lauritzen under jakten på plast i vin? Ja! I første kapittel av denne historien tegnet jeg...

I andre del av denne påske-thrilleren går turen videre fra åkeren og ned i vinkjelleren. Foto: Silje L. Meskestad

Kan vi bruke Kompani Lauritzen under jakten på plast i vin? Ja!

I første kapittel av denne historien tegnet jeg opp et landskap i et lukket system, Planeten, og dvelte lenge ved et område hvor en del åkre ikke har livlig liv. Mange steder var det lite insekter, lite gress, ingen blomster, og barken viste seg å skjule mange tiår-gamle plastbiter. Det ble betimelig (som Pappa pleier å si) å filosofere over hvorvidt forekomsten av plast i vinåkeren plager meitemarken, og dermed også vinplantene. Men vi kunne ikke konkludere at vi var vitne til noe mord, heldigvis, og derfor går turen videre fra åkeren og ned i vinkjelleren. Vi kan jo ikke gi oss når vi har det så godt.

Det fins ikke dårlig vin, bare dårlig klær

I en vinkjeller kan man bli slått av hvor store tanker – både filosofiske og materialistiske – som manifesterer seg. I vel 6000 år har man laget vin, men tankene har aldri vært så store og høye, kanskje uoppnåelige, som nå. Tankene kan være laget av tre, leire, rustfritt stål, eller betong, alle med ulik effekt på vinen. Men akk så ofte dukker det opp enda en tank-type: glassfiber. Og hva slags effekt har den på vinen?

La oss få litt hjelp av Kompani Lauritzen. Glassfibertank er nemlig et finere ord for glassfiberarmert umettet polyester-plast. Der ja. Plast, ikke bare glass. Epoksy er et tilstøtende fint ord, for en flytende plastmasse blandet med en herder, som strykes på glassfibervev. Hvor får man denne plastmassen fra? Jo fra Nordsjøen, selvfølgelig, som råolje, som må destilleres. Og dette foregår omtrent som uttaket til Kompani Lauritzens spesialtropp: man setter massen av rekrutter under press (høyt trykk og temperatur) gjennom ulike oppdrag (stadier), og siler ute den ene kandidaten sterkere enn den andre (destillerer). På denne måten deles oljeråstoffet inn etter egenskaper. Det som holder troppen samlet, er kanskje lagånd (herder), og den kan være både indre og ytre motivert.

Når man lager glassfibertank til vinproduksjon, er det mest ytre motivasjon som gjelder. Som lagånd/herder kan det visstnok brukes ftalater og mye annet grums, som man putter oppi plastmassen. Derfor var det med lettelse at jeg leste i Teknisk Ukeblad at det pågår et norsk prosjekt med å erstatte slike herdere med tremel, altså tre-mjøl. Lettelse var det også å finne i Demeter-regelverket for biodynamisk vin, der jeg fant at tanktyper som trefat, porselen, stål, steintøy, betong og amfora er tillatt å bruke, mens ”plastic vessels” ikke kan brukes til lagring (kun til overføringsprosesser). Men hvis lettelsen er så stor, over at de styggeste tilsetningsstoffene erstattes med tremjøl og plasten er så bestandig, hvorfor står vi fortsatt i vinkjelleren på jakt etter plast?

For noe av den destillerte plastmassen blir også til klær. Til vinmakerns klær. En mye omtalt SIFO-rapport om klær, forteller at andelen syntetiske plastfibre i tekstilproduksjon nå er 70%. Og det som er kanskje plasten største fortrinn – bestandigheten – blir også dens største ulempe. Plast blir til mikroplast som blir til nanoplast, og mellom hvert ledd er det lekkasjer fra den stoiske plasten (les: fleecejakka eller polyestergenseren). Lille nano er lett, jo lavere molekylærvekt, dess lettere at nanoplast hopper ut av sine vante plasser ved bevegelse,- akkurat som noen rekrutter ikke tåler de brå kommandoene. Det kan være nok at fenrik tar av seg jakka, så faller noen av rekruttene fra. Hvor mye fleece-partikler på avveie er det i en stor vinkjeller? En stor kanadisk metastudie, som jeg har lest fra ende til annen, viste i 2019 at de tre største kildene til inntak av mikroplast var luft (!), vann på plastflaske, og sjømat. Man hadde tall for øl, men ingen rapporter for vin,- mørketallene er store. De største usikkerhetene var imdlertid knyttet til nettopp atmosfæren, og lufta i et rom: forskning som er i startgropa antyder at et sort antall partikler kommer inn i kroppen etter simpelthen å ha landet på maten under middagen. Landet! Herlighet. Nå tenker jeg den granaten på tacolefsa eksploderte litt. Særlig hos meg, som elsker å lese vinbeskrivelser som: ”fottråkket” og ”gjæret i åpne kar”    

Lekkasjer kan jeg snakke i det vide og brede om, å stoppe dem er umulig (i termodynamikk kaller vi det entropi), så det gjelder å finne (og betale for!) de vinene som er laget av omstendelige, systemtenkende, gjennomførte og rolige vinmakere som tør å tenke tunge tanker. Og som bruker bomullsklær? Å oppdage at det er så mange flere sammenhenger enn vi tror, på tvers av systemer, gjør oss smertefullt klar over at vi faktisk er del av dette, på noe nivå.

Og at alt som går opp, må komme ned, i et lukket system, forhåpentligvis ikke over åpne vin-gjæringskar.

I siste del av denne påske-thrilleren får vi litt mer hjelp av Kompani Lauritzen, da det blir rene Femhærerslaget som i Ringenes Herre, midt i pappvinen, i en fabelaktig filosofisk sluttjakt på denne stabeis-plasten. Følg med!

 

LENKER:

Glassfiber – https://snl.no/glassfiber

A Review of Plastics Use in Winemaking – https://www.ajevonline.org/content/ajev/69/4/307.full.pdf

Klærne påvirker miljøet mer enn du tror – https://www.oslomet.no/forskning/forskningsnyheter/klaerne-pavirker-miljoet

Metastudie Human Consumption of Microplastics – https://pubs.acs.org/doi/abs/10.1021/acs.est.9b01517