Timorasso

De gjengrodde stiene i Piemonte er faktisk ganske betydelige. Jeg er ikke helt sikker på om timorasso har nådd meg...

Vi trer inn på kontoret til kooperativet i Tortona, ett navn som klinger like sexy som noen av 90-talls skiløpernes navn fra Øst-Europa eller gamle Sovjet. Og jammen ser det ikke ut til at vi er i 90-tallets Øst-Europa også. Det er tydelig at økonomien i området ikke har hatt samme fremgang som andre områder. Det lukter gammelt støv og linoleumsgulv a la norsk grunnskole på 80-tallet, dørene består av mørk finér med papp i midten, ja, du husker hvordan det var. Stolene i smakerommet er så slitne at stoffet er fullt av nupper.

Her i dette elegante miljøet skal vi introduseres for druen timorasso, en drue som begynner å få en liten renessanse. Druen er sjelden og dette er dens opprinnelige hjemsted. Dagens DNA-tester er egentlig for enkle til å fastslå hundre prosent sikkert opphav, men mye tyder på at druen er eldgammel i Piemonte. Kanskje beskriver et gammelt dokument fra 1209 druen, kanskje ikke, mye er usikkert. Men druen var langt mer anerkjent tidligere, både i provinsen Alessandria som Tortona er en del av og ellers i Piemonte, selv om den kanskje ikke ble dyrket overalt. Men cortese vant slaget om å bli replantet etter lusen phylloxeras herjinger og i 2000 var det kun tyve hektar med timorasso igjen i hele Italia, seks av disse i Tortona.

Timorasso viser en lett floral tone, noe honning, krydder, sitrus, epler og aromaer som kan minne om fatlagring, selv om vinen aldri har ligget på fat. Med alder blir disse trearomaene og nøttepreget og honningtonene mer fremtredende. Druen opplever en viss økende popularitet. Personlig fant jeg vinene her i tyngste laget. Aromaene er såpass tyngende at en ofte høy alkoholprosent på raskt 13,5 prosent eller høyere og en medium syre ble noe overdøvende. Men vi smakte noen viner fra høyere beliggende vinmarker på 12,5 prosent som viste mer eleganse og friskhet i min verden, men som av vinmakeren på kooperativet ble avfeid som umodne og for slanke. Hver sin smak. For meg er dette viner for de som liker hvite fra Rhône. Utrykket er ikke helt ulikt, og det er en fin kompleksitet her. For meg dreier det seg om en fintuning bort fra for tung alkohol. Vinmakerne i området virket uenig i dette.

Vi smakte også en del viner av freisa, croatina og barbera, og dette var en tøff smaking. Det er lenge siden jeg har smakt så mange ubalanserte, uraffinerte, enkle og til og med urene viner som her. En av tankprøvene vi fikk var noe av det verste jeg har smakt på mange år. Urent i alle ledd under vinmakingen er eneste fasit for de tre tankprøvene vi smakte her. Håpet hos vinmakeren var at disse prøvene skulle passe til det nordiske markedet. Man blir både deprimert på vegne av alt arbeidet som ligger bak en flaske vin, på vegne av blikket til vinprodusentene som øyner håp om og endelig få omtale og salg. Jeg tror det er både økonomiske årsaker til dette, samt kanskje noe manglende kunnskap og manglende erfaring av internasjonal kvalitetshevelse. Der Lessona og Bramaterra har en lederskikkelse i Luca di Marchi fra Isole e Olena, synes en slik person helt å mangle i dette området. Man prøver seg frem med den kunnskapen og erfaringen man har, som er nobelt nok, men jeg er redd man famler i mørket. Vinene, særlig fra timorasso er ikke udrikkelige, men de føles baktunge og gammeldagse. Mange av de røde var på bag in box nivå. Den beste vinen på druen kom blindt siste kvelden, fra Massa. Jeg og flere andre gjettet på Gavi. Både syren og alkoholen var for elegant for de timorassoene vi smakte noen dager før. 2010 Massa Derthona Timorasso er tilgjengelig på polet til 242,90 om du vil utforske.

Vinmakerne i Colli Tortonese har en lang vei fremfor seg. Og de har beinhard konkurranse.