USA i endring Spesialslippet i oktober

Det skjer ting ute i verden med vinstilen om dagen. For ett år siden omtrent var jeg i Tyskland for...
Vi nordmenn har etterspurt dette hele veien faktisk. Det vil si, de kvalitetsbevisste av oss, for folk flest liker sødme og alkohol på masseprodusert vin. Forskjellen er at også “fine wine”-drikkere ute i verden har likt dette. Det som fascinerer meg er å se hvor raskt man skifter stil, og min hypotese om at høy modning alene ikke er nok for å lage god vin, bekreftes når Copain, med tidligere vinmaker Wells Guthrie, som blant annet gikk i lære hos Helen Thurleys, som lager mild sagt overdrevne viner, klarer å snu i stilart nærmest fra en årgang til den neste. Nå har Copain laget gode viner noen år alt, jeg husker en svært god flaske smakt i New York i 2009, men dette slippets viner er, for meg, de mest klokkeklare jeg har sett herfra, jeg smakte dog ikke de som ble sluppet i fjor.
Det er flere høydepunkter underveis her, chardonnayene mangler litt adresse for de som er vant med burgund, men det er vellagede viner hvor det ikke oversvømmes av fat, smør og popkorn. Pinotene går fra å være rike og sødmefulle, men aldri så mye at det bikker over, slik enkelte kunne gjøre for bare få årganger siden, selv om disse fortsatt utvilsomt finnes, er de i svært liten grad med her. På den andre siden
har vi fruktige, elegante og parfymerte pinoter. Scherrer drar det lengst mot ekstraksjon, men det lander fortsatt på riktig side. Anthil og Knez sammen med Copain har noen av de, for meg, mest elegante. Prisene har jeg litt vanskelig for å klage på selv om spesialutvalget gjør de unødvendig dyre. Men sett opp mot en del burgundpriser begynner dette å bli farlig gode alternativer, om man ser etter ren nytelse av god pinot, og ikke skal prøve å sammenligne.
Syrah og zinfandel leverer her et, for meg, nytt syn på begge druene, etter hva jeg har smakt før. Jeg får ikke gåsehud av zinfandel noen gang, den er for søt selv ved lave alkoholnivåer, men syrah har her fått frem viner det virkelig hadde vært morsomt å kaste inn i en Nord Rhône flight. Sean Thackrey er unntaket med sin petite syrah, denne er så annerledes i sitt utrykk og rikhet, men den klarer faktisk å bære 15,1% alkohol.
Cabernet sauvignon glimrer med sitt fravær med ett hederlig unntak; Dunn dukker opp i all sin glans. Jeg har vært fan, siden første flaske ble smakt i USA i 2008, og jeg har kastet meg over enhver sjanse til å smake Dunn siden.
Artikkelen er en forkortet utgave av artikkelen og gjengitt med tillatelse av “Vin & Brennevin”. Les hele artikkelen og testen i neste utgave av Vin&Brennevin.