Det er en to-tre år siden navnet Cecile Tremblay ble nevnt for meg som en god adresse for røde delikatesser. Men så har jeg også fått høre en annen side, vinene er altfor naturvinspregede og oksiderer bare man ser på flasken. Vel, jeg synes alltid det er greit å smake på vinen før man har en mening. Og endelig dukket vin fra damen opp. Og ikke bare én gang. Merkelig hvordan det baller på seg. Når demningen brister pleier den å briste skikkelig. Og vinene? Jo, de forfører som få.