Ukens vin: Pongracz Brut.

Jeg synes jeg hører noen stemmer: Men: Finnes det ikke noe Prosecco, da? Nei, det sukkervannet anbefaler jeg ingen å røre med sine munner eller andre legemsdeler. Og Babes som strever med å holde formene og være influencere, bør i hvert fall holde seg milelangt vekke. Hva med flotte Cava, da? Spania er jo et gammelt vinland…

Jo, det finnes noen innimellom som ikke lukter som plastbøtte, gul-rød-blå-grønn (du kan få valget ditt der). Men mange gjør det, dessverre. Lukter plastbøtte. Jeg har en slags hang-up på det, som det heter på nynorsk. Får jeg en Cava i glasset, går tankene straks til plastretningen og styrken. Glad er jeg når jeg finner noen med nesten null eller dempet plastbøtteduft. Jeg skrev om en god en forleden.

Mye bedre å etterape dem som virkelig kan det, fransk-mennene og -damene fra Champagne. Og andre steder i landet og i verden som følger champagnemetoden. Og bruker de samme druetyper, desto bedre er det.

Historien bak Pongrácz er ganske spesiell. Desiderius Pongrácz, som startet foretaket på 1950-tallet, var først ungarsk krigsfange hos sovjetrusserne i Sibir. I stedet for å bli sendt tilbake til kommunistkontrollerte Ungarn, satte han kursen mot Namibia, før han endte opp i Sør-Afrika. Han var tidlig ute med å bruke de franske druetypene Pinot Noir og bChardonnay. Som altså er hovedingrediensene i de aller fleste musserende vinene som jeg synes er mest vellykkede.

Men her altså Pongrácz. Rundt 8 g restsukker, totalsyre på over 6 g pr liter, ph på 3.11. Med andre ord: Det er godt med naturlig friskhet, det er ikke søtsuppe, og vinen har fått to år på gjæren, som har bidratt til noter av brødbakst og kjeks i tillegg til den modne frukten.