Smaksnotatet

I en ny serie søker jeg å forklare noe av terminologien som brukes av vinkjennere, og hvordan du selv kan...
Four Seasons hotel tasting

I en ny serie søker jeg å forklare noe av terminologien som brukes av vinkjennere, og hvordan du selv kan kjenne forskjellene. Først ut tar vi for oss smaksnotatet. Et smaksnotat på vin er noe omstridt om dagen, og har kanskje alltid vært det.

Mange synes det er pretensiøst og snobbete. Vinskribenten Eric Asimov i New York Times synes å hevde at det hele er helt meningsløst. Bare en lang rekke oppramsinger som skal få skribenten til å fremstå i best mulig lys. Og det er flere med ham som er enige. Men først, hva er et smaksnotat? Det kan være alt fra en notis på hvilken vin man har smakt og om den var god, mindre god eller dårlig til lange utgreinger som ramser opp en hel matbutikk av frukt og grønt samt en del andre ting. Et smaksnotats oppgave er å forklare leseren hvordan nevnte vin var. Om notatet er personlig kan det holde med god, bedre, best. Men når man skal forsøke å kommunisere med andre blir dette altfor enkelt, i alle fall for de mer seriøse vinene og kunnskapsrike mottagerne av notatet.

Det er for så vidt lett å forstå at man synes ord som blåbær, sjokolade, lakris og vanilje virker snobbete, særlig når man ikke finner disse tingene selv når man stikker nesa ned i glasset av samme vin som man har kjøpt inn. Og det lukter sjeldent distinkt av disse aromaene, det er snarere en assosiasjon. Men det mange misforstår, ja selv erfarne kritikere som Asimov over er ikke hvor viktig det er at en selv finner blåbær om det står blåbær i notatet. Det spiller ingen rolle om en selv synes det dufter eller smaker av jordbær. Poenget med denne aromaen blåbær, er nettopp at det smaker eller dufter av ren frukt. Rene fruktaromaer indikerer at vinen fremdeles oppfattes som relativt ung, og mest sannsynlig fra et kjøligere klima. Blåbær forteller derfor ganske mye om vinen, selv om man selv kanskje heller mer mot solbær. Det vil fortelle akkurat det samme, bare at en selv er mer følsom mot solbær enn blåbær. Disse aromaene går gjerne over til mer syltetøy om vinen kommer fra varmere distrikt eller årgang. Da blir det blåbærsyltetøy, ikke blåbær. Om vinen blir eldre kommer det gjerne mer tørket frukt inn i bildet og rosiner, fiken og dadler indikerer alder og mer moden vin. Om det fremdeles er med blåbær betyr det at den er under utvikling enda. Andre aromaer som lær, løv og fuktig gjord, sigar og tobakk eller lakris er alle indikatorer i samme retning. Jo mer disse overskygger blåbærene, jo eldre er normalt sett vinen. Bærene kan også indikere typisitet. Jordbær er typisk for pinot noir, så ser man en vin laget på pinot noir som beskrives som plommer eller solbær, så er det en utypisk vin, antagelig rikere, kraftigere og antagelig høyere på alkohol. Men for å vite dette må man ha litt kunnskap. Man må rett og slett bry seg litt mer om hva ting faktisk smaker og lukter. Kan høres både kjedelig, men også arrogant ut, men tro meg. Den dagen du begynner å lukte, ordentlig, da blir verden et rikere sted.

Vanilje høres fort fancy ut, men dette indikerer fatbruk. Det samme gjør krydder. Noen jordsmonn har noe krydrede toner som en del av jordsmonnet slik som Vosne-Romanée og Pessac-Léognan eller druen syrah, men det kommer også gjerne av toastingen på fatene. Vaniljen kommer av vanillin som finnes i nye fat av eik, og som setter et preg på vinen. Amerikanske eikefat setter mer vaniljesmak på vinen enn europeiske eikefat som har hardere ved og mindre porer. Rioja smaker ofte mye vanilje og her brukes det ofte mye amerikanske fat. Samtidig har regionen begynt å tone dette ned ganske betraktelig i forhold til tidligere. Mange smaksnotater mangler derimot en bedre beskrivelse av kropp, munnfølelse, kompleksitet, balanse med mere. Det er gjerne lettere med syre og tanniner som stikker seg litt mer ut. Ettersmaken og dens lengde er også noe mange ikke får med seg.

Et problem med smaksnotatet er at om man smaker mange viner fra samme produsent eller drue, så kan det bli mange tilsynelatende like notater på viner som oppfattes som forskjellige, og da er det gjerne lettere og komme med ett poeng eller noen glass eller stjerner. Dette skyldes nok litt latskap, litt manglende evne til å beskrive skikkelig og tid. En stor vin kan jo fylle en novelle med alle assosiasjoner og komplekse dybder, og her har vinskribenten som regel hverken evnene eller tiden som trengs for å gjøre vinen sin rett. Dette er selvfølgelig en svakhet ved et smaksnotat, men hvor mange av forbrukerne og leserne ville tatt seg tid til å lese ett femogtyve siders smaksnotat? De fleste leser vinnavnet og hopper rett bort på poengene. Og prisen. Kun om disse avviker utover forventning i positiv eller negativ grad, blir hele eller deler av smaksnotatet lest. I dag hvor hele verden synes å skrive en mat og vinblogg blir det mange stemmer og tidvis mange forskjellige bedømmelser. Det viktigste slik jeg føler det må være å finne en eller noen profesjonelle skribenter som man føler har lignende preferanser som en selv, eller som avviker med ens egne synspunkter, men hvor man med erfaring selv skjønner ut ifra skribentens kommentarer hva en selv noenlunde ville mene. Det er det verd å investere tid i. For lite er kjedeligere enn å bomme på vinkosen fredags- og lørdagskvelden, bare fordi en vin fikk god omtale hos en fremmed skribent.

 

Dette er første artikkel i en serie på åtte, publisering vil skje mer eller mindre annen hver uke frem til jul.