Ved en tilfeldighet ble det plutselig åpnet to eldre årganger fra et relativt ukjent slott i Saint-Emilion med litt alder. Man må ikke ha tykk lommebok for å finne perler…
Når man er venn med vinmakere både personlig og via facebook og andre sosiale medier hender det noen snapper opp en diskusjon, som fører til en invitasjon, som fører til smaking av tilfeldige viner som aldri var planlagt. En slik diskusjon (vennligsinnet) førte til at jeg stakk innom en vinprodusent i Saint-Emilion mellom to andre besøk i nærområdet for å smake og diskutere litt. Det er brødrene Todeschini som driver slektsgården i dag, Château Mangot, samt en annen eiendom i naboappellasjonen, Castillon, Château La Brande. Château Mangot ligger så langt øst som det er mulig å komme i Saint-Emilion, med vinmarker i et amfiteater som er siste rest av Saint-Emilionplatået før det forsvinner hen i det flatere Castillon. Vi snakker en tredve-førti meter eller så, det er ikke noen Grand Canyon klippe man skuer mot.
Her i nærheten av andre eiendommer som jobber hardt med å få denne delen av Saint-Emilion på kartet finner vi den mest berømte av dem, Valandraud, med Pressac og Fleur Cardinale som begge jobber hardt mot nye bragder. Det samme gjør Mangot men har så langt ikke fått helt den samme oppmerksomheten i pressen. Uansett, jeg hadde med meg en 2003 og dermed bestemte brødrene seg for å åpne en 2003 Château Mangot, fra den gang deres far lagde vinene. Vinen er utviklet, med fiken og dadler på duft, men også mer ungdommelig blåbær med en fin parfymert og svakt floral overtone. Vinen holder fint fortsatt og drikker helt utmerket. Flott balanse. Jeg ender på 90 poeng .
Men brødrene spør om jeg har lyst til å smake noe eldre? Jeg er ikke den som takker nei til slikt, så jeg foreslår 1998 om de har, det er en årgang som er fremragende på østsiden samt i Pessac-Léognan. Joda, de har 1998 og vinen er mer utviklet men viser også kjøligere toner enn 2003, som seg hør og bør. Elegant mineralitet bakenfor, blåbær og dadler, denne drikker nesten farlig godt nå. Og det er slike viner som er for skatter å regne. Disse vinene, om de har igjen på slottet, koster rundt 25-30 Euro og er nær perfekte å drikke nå. Noen av de mindre slottene har vin på lager, ikke i store mengder, men som privatperson kan ting fortsatt skaffes. Hos enkelte er det nok selv for importører, bare se på Simard som koster i samme området og selger i bøtter og spann. 1998 endte på 92 poeng. Vin må ikke koste tusenlapper for å være moro! Og godt!
