Hvordan skal man rekognosere seg frem til de beste vinene i en region som består av 54 ulike appelasjoner hvorav elite-vinene utgjør 4%, når vinproduksjonen er like stor som hele Tyskland?! Jeg frastår fra det raseri som vikingene nok følte da de ødela byen Bordeuax i år 870, og våger meg ydmykt inn på messe i Posthallen.

Regionen, som egentlig var sumpland som ble drenert av nederlenderne, ligger midt mellom ekvator og Nordpolen, og har opplevd en gullalder siden Verdensutstillingen i 1855, – godt hjulpet av vinspesialist Robert Parker. Jeg kan ikke på noen som helst måte påberope meg hans distinkte nese for kvalitet, så jeg måtte google litt på forhånd etter økologiske og biodynamiske slott. Derav fant jeg 5-6 stykker som jeg speidet etter. Om Bordeaux har jeg lest at man for noen år siden hadde «suksess» med å bruke tekniske hjelpemidler i vinproduksjonen, som plastmembranfiltre, vakuumfordamping, og trespon. I vinen vår! Jeg vil helst ha mest mulig usminket vin. Vinmakerne på messen kunne fortelle meg at hoveddruen Cabernet Sauvignon er små druer med tykt skall som modnes sent og derfor trenger rikelig med sol. Hvis klimaendringene fører til mer regn i området, vil dette bety ufattelige problemer for en rekke produsenter, som ikke så lett lar seg fikse med sminke. Druen kjennes på aromaer av sedertre, solbær og grønn paprika. Den klassiske hvite bordeuax-blandingen er Semillon og Sauvignon Blanc, noe av det deiligste jeg kan drikke. Vil du prøve en enkel slik blanding, kan du kjøpe Le Voyageur fra Wongraven, eller Le G fra Guiraud.

Slottene jeg smakte vin hos, var fra appelasjonene Margaux, St. Estephe, og St.Emilion, hvor jordsmonnet spenner fra sand og grus, til mer jernholdig kalkstein. Margaux er kjent for eleganse og fine tanniner, og vinen jeg smakte var Ch. Giscours 2004, som ble laget i et klassisk år med normalt vær, litt lakris og møbelpolish på duft, rensket godt i munnen uten å tørre veldig. Røttene går veldig dypt etter vann, som gir intensitet i druene og ganske delikat preg, syns jeg. Jeg smakte også Ch. d’Issan 2010, som var nesten svart på farge og duftet litt salt, og den var merkbart tørrere enn årgang 2013 fra samme produsent. Vinmakeren kunne fortelle meg at de gjærer druene hver for seg, så blender de. Før foregikk vinmakingen i lab’en, nå driver de mer naturlig. Heldigvis!

Men fra himmel til helvete: Ch. Pichon Longueville Baron var dessverre utsolgt da jeg kom, og de driver visst veldig bra. Men så kom jeg til appelasjonen St. Estephe og Ch. Lafon-Rochet, og i motsetning til forrige viner jeg smakte, var der her ikke så saltpreg. Vinen fra 2013 hadde litt kort midtparti, men en veldig morsom tyttebæraroma i ettersmaken som fikk meg til å tenke på høstens snarlige viltmiddager med vill begeistring… Jordsmonnet her besår av sand og grus, og vinene får ofte anstrøk av jord ved elde. Det underliggende jordlaget ser også ut til å bestå av jernholdig mineral. 2008-årgangen her hadde passelig nok litt kålduft (passer til får-i-kål?), og tørret litt mer, men var også noe fyldigere og mer intens. Mat!

Sulten gikk jeg videre til appelasjonen St. Emilion og Ch. Fleur Cardinale, som sammelignet 2013-​vinen sin med en Idol-deltaker: du vet liksom ikke hva som kommer ut av munnen på den unnselige deltakeren på scenen før du blåses bort av opera-takter eller lignende. Vinåret var preget av «brannslukking» hver dag i det ustabile været, det hadde vært mye regn, ergo færre blomster, færre druer. Kanskje nettopp på grunn av «low yield» dette året, var disse vinene intense uten å være så tørrende, med noe lakrismintaktig i ettersmaken. Appelasjonen har jordsmonn av leire og limestone, et såkalt «kaldt» område, og jeg undret på om dette kunne være grunnen til at det var en markant høyere andel Merlot i disse vinene (bare 10% Cabernet), for å tilfredsstille et sukker-/sødmehungrig vinmarked… Dette er Merlot’s hovedstad. Årgangen før, 2012, hadde hatt en veldig varm sommer, her var det ikke så mye kalk på duft, heller mer varme bær. Her var det 75% Merlot, den var deilig og frisk, intens, med litt sødme i munnen, og fint balansert med 13% alkohol.

I samme appelasjon smakte jeg Clos Fourtet sin 2012, som kostet 1.189 kr flasken. De la om til biodynamiske prinsipper for 5 år siden på 3 av sine åkre, idag er 8 drevet etter denne filosofien. Denne var silkebløt! Med stor konsentrasjon og laaaang lengde. Så skal det legges til, at jeg har lært litt, når jeg videre bemerker at denne vinen inneholdt 85% Merlot. Litt på den sødmefulle siden. Trikset til å like Bordeuax, er altså å finne de Merlot-drevne vinene først, og så avansere derfra på en ikke-krigersk måte 😉 Og husk å spytte, neste gang du prøver en Bordeaux-messe. Vinene har høyt alkoholinnhold, og de er svært egnet til å gi deg «bluetooth» som de godt voksne gutta fra vinklubben Vulpina i Horten kalte det.