En virkelig god og ren hvit burgunder. Og en til.

Du trenger alltid å vite om en virkelig god burgunder, gjør du ikke? Her er en produsent som ikke har...

Jean-Marc Blain-Gagnard kjører den pure stilen på sine viner. Fatbruken er begrenset. Foto: Produsenten.

Du trenger alltid å vite om en virkelig god burgunder, gjør du ikke? Her er en produsent som ikke har ødelagt terroiret med for lang fatlagring. Fordi det ligger i filosofien bak.

 

Ukens vin: Blain-Gagnard Chassagne-Montrachet 2017, Bourgogne, Frankrike

Jeg er vanligvis en fredsæl type. Romslig i synet på at andre kan ha avvikende synspunkter. Men i vinverdenen er det én ting som trekker meg skikkelig opp: Det er når en burgunderprodusent skryter av sitt fabelaktige terroir. Og samtidig har drept det terroiret med kraftig overdrevet fatbruk på vinen sin.

Da kan det hende det stikker en liten djevel i meg og jeg sier: Hvilket terroir? Mener du skogsbunnen i Limousin-skogen? (Altså fra der treverket i fatene er hentet fra?)

Det går gjerne et forvirringens slør over ansiktet til vedkommende, før det vel går opp for ham at han står overfor en slabbedask fra et ikke-vinproduserende land som tillater seg å gjøre seg opp meninger om hans vinstil. Han selger jo godt i USA, så hva bryr han seg om det?

Vel, jeg mener at folk som skryter av terroiret sitt skal ha andre ting å vise til enn et smaksoverskyggende fatpreg som tørrer munnen, gir krydder og vanilje. Og ikke noe mineralitet eller vâre fruktaromaer.

Spesielt er det de hvite burgunderne som jeg mener har problemer med fatbalansen. Og så er jeg dessverre blitt enda mindre tolerant med fatsmak ettersom årene er gått.

Deilig, da at det finnes produsenter som har akkurat mitt syn på dette. Blain-Gagnard. Målet er ikke å lage svære og hardsslående varianter. Men rene og pure varianter.

Importøren har gjengitt filosofien slik på sine nettsider:

«Jean-Marc og Claudine Blain-Gagnard har valgt å kjøre videre i en tradisjonell stil. Det innebærer at vinene produseres i en syrlig, klar, energisk og ytterst moderat eiket stil der målsettingen er å la druemateriale og jordsmonn spille sammen med klarest mulig stemme.»

I praktis betyr det at 1.er Cru-vinene derfra og kommunevinene – slik som Ukens vin – bare ser 10-15 prosent ny eik.

Blain-Gagnard driver også økologisk, men uten stempler fra offentlige organer ut fra at produsenten følger det såkalte sunn-fornuft-systemet som på fransk heter «lutte raisonnée.

Prisene er på kraftig opptur også i Bourgogne. Uten at vel det er så overraskende. Men du får altså en god burgunder til under 500 kroner. Ute på byen får du knapt en Liebfraumilch for den summen. Så hold deg hjemme en kveld og sats på en flott, klassisk hvit burgunder i stedet.

 

Blain-Gagnard. Bildet er fra 16-årgangen, men nå er 17 å få kjøpt. Foto: Vinmonopolet

8308701 Blain-Gagnard Chassagne-Montrachet 2017
Bourgogne, Frankrike
Kr 475,-
Karakter: 6, 89 poeng

Duft av steinfrukt, kalkmineraler og sitrus, lettere mineralsk på smaken med behagelig, ren, svakt fruktdrevet smak. Bare et lite krydderpreg fra nye fat er med. Elegant. Litt over middels fyldig. Passer til: Fisk, skalldyr, hvitt kjøtt, finere gastronomi.
Importør: Moestue Grape Selections AS

 

Her er en annen godbit:

8308801 Blain-Gagnard Chassagne-Montrachet Premier Cru Caillerets 2017
Burgund, Frankrike
Kr 630,-
Karakter: 6, 92 poeng
 

Deilig, deilig. Høy kvalitet på denne med nøytral, lav-fatet, steinaktig fruktighet med kjølig fersken og eple. God lengde. Passer til: Svinekjøtt, fisk, skalldyr. 
Importør: Moestue Grape Selections AS