Mange hopper glatt over det å lagre hvitvin, og det er jo synd, for det er plenty med hvitviner som kan tåle noen år i kjelleren, noen av dem blir mer spennende også. Og ikke trenger det koste skjorta heller.
På en reise nylig til Nantes ble det et meget hyggelig møte med den nye cru betegnelsen til vinene hvis navn Muscadet Sevre et Maine, som er mildt sagt missvisende ble smakt. Vanligvis forbinder man vinene herfra med enkle terrasseviner man knapt legger merke til. Det er ikke muscat eller dens avarter som står bak vinen, men den noe anonyme melon de Bourgogne. Saken er den, at druen faktisk ikke trenger å være så anonym og intetsigende. Den ene årsaken er cru områdene (ikke enkeltvinmarks) som prøver å heve kvaliteten på vinene ved å fortelle hvor vinene er fra. Dette lykkes de som vanlig bare delvis med, for alle produsenter henger seg ikke på, eller evner ikke å henge seg på. Samtidig er de beste vinene nærmest for tyverier å regne pris/kvalitet.
Den andre muligheten, da helst med en av de bedre vinene som utgangspunkt, er å nyte dem litt eldre. Mineraliteten stikker seg mer frem og vinene blir mer delikate. Plutselig er det nøtter, sitrustoner og kalkpreg, ja, nesten som fersk østers i glasset. Noen lukter av sjø. Jeg var innom en meget hyggelig butikk i sentrum av Nantes og spurte om de hadde to litt mer utviklede utgaver. For en Bordeauxmann er jo ikke 2013 det første man tenker på som modent, men den blide jenta fortalte med glød om 2013 Bruno Cormerais Muscadet Sevre et Maine Prestige, så til hele € 12,- var det bare å bite på. Vel hjemme ble den åpnet relativt raskt, og det er kalk, kalk og kalk hele veien. Bare en svak nøttetone og en liten touch av grønne epler og sitroner. En meget flott og lineær vin som passet rimelig perfekt til en av sesongens foreløpig få varme ettermiddager i hagen.
Men hun hadde en eldre vin på lur også. Da måtte jeg opp i hele € 17,- og det var 2000 Comte Leloup du Château de Chasselois Muscadet Sevre et maine Cuvée des Ceps Centenaires. På navnet skal fint folk kjennes. Igjen, tydelig kalkpreget om noe mer nedtonet av hasselnøtter og gule frukter som seg hør og bør med alder. Flott balansert og delikat, en slags nedtonet chablis med mindre sitrus. Med tanke på hvor rimelige disse vinene er og hvor godt de leverer og tåler lagring er dette et lite skattkammer så lenge det varer. Prisene går kanskje ikke opp med det første, samtidig er det blitt noe mer press på regionen etter årevis med lav produksjon i Chablis hvor Petit Chablis er en naturlig konkurrent. Men folk begynner etter hvert å skjønne at disse vinenes store problem, navnet muscadet er totalt misvisende. Folk forventer en søtladen sak og får noe som er lett friskt og crispt. De som vil ha søt muscat av noe slag får overhodet ikke det de ser etter, og de som vil ha noe tørt og friskt ser en annen vei grunnet navnet. Og den som lærer seg hva dette er ender opp med gode muligheter for røverkjøp mens resten går forbi. Og du, prøv med østers til!
