Vinmonopolet har anbud ute på vin fra Georgia. Her kan du smake en interessant vinstil fra verdens eldste vinland før den når polhyllene.

Ukens vin: Shalva Gvaramadze Tsarapi 2018, Kakheti, Georgia

Hva slags type er du, egentlig? Trygghetssøkende på alle bauger og kanter, hjelmer på barna når de skal ut og leke.? Samme vin hver lørdag fordi den kjenner jeg godt? Chablis? Rioja? Amerikansk Cabernet? Valgene du tar som forbruker er med på å definere deg som type og personlighet.

Men hva med et eventyr? En oppdagelsesreise? Hva med å oppdage noe nytt? Noe som er nytt fordi du ikke har smakt det før og fordi det ikke har vært i Norge i noe særlig tid, men som egentlig ikke er nytt fordi denne vinstilen ble oppfunnet for rundt 8000 år siden? Det diskuteres om Georgia eller Armenia var først ute med å lage vin, men på det historiske muséet i Tblisi, hovedstaden i republikken Georgia – tidligere en av Sovjet-republikkene – er det utstilt vinkrukker med druesteiner i som er datert så langt tilbake i tid. 6000 år før vår tidsregning.

Det er litt størrelse på dem, krukkene og mennene fra Georgia som her vokter inngangen på en fjellinnsprengt vintunnel i fjellene øst i Kakheti-provinsen. Khateba heter produsenten. Foto: Geir Salvesen

Det er lett å tenke seg hvordan den første vinen ble skapt. Noen druer i bunnen av en krukke begynte å lekke saft. Naturlige gjærsopper begynte så å omdanne sukkeret i druesaften til alkohol. Ingen hadde gjort noe, bortsett fra å legge noen druer i en krukke. Du drakk litt av blandingen, syntes den var god. Så drakk du mer og plutselig var verden et nytt og mer spennende sted som ikke bare var fylt av armod og slit. Så kom man i kontakt med gudeverdenen i rusens 3. stadium, samtalene rundt bordet fløt lett. Før man våknet med hodepine dagen etter.

Naturvinfenomenet var i hvert fall født. Så hadde man i noen tusen år ikke helt kontroll på hva slags vin som kom ut til sist. Man var heldig om ikke eddiklignende odører oppsto. Brettanomyces. Eller noe annet dritt. 

Med moderne teknologi, temperaturkontrollert gjæring, rene tanker, laboratorier, fjernet man disse uønskede og urene aromaene én etter én. Inntil man fikk viner som var så presise at man kunne smake om de kom fra den ene eller den andre siden av et steingjerde i Bourgogne. MEN TOK MAN SAMTIDIG OG FJERNET NOE AV VINENS SJEL? Det mener i hvert fall noen av dagens naturvinfans som vil tilbake til det opprinnelige.

Og selv om noen av dem er å ligne med medlemmer av en religiøs bevegelse, kan vi være eklektiske, plukke litt fra dem og la oss inspirere av naturvinstiler som vi selv liker. De kommer i alle varianter, fra de forsiktige (les om Albillo Real fra Verum i La Mancha, Spania her i NVKF fra 12. mars) til noen italienere som er helt forferdelige i min munn, men som nok når inn i hipster-avantgarden på Grünerløkka.

Det er litt størrelse på dem, krukkene og mennene fra Georgia som her vokter inngangen på en fjellinnsprengt vintunnel i fjellene øst i Kakheti-provinsen. Khateba heter produsenten. Foto: Geir Salvesen

Ett sted på denne aksen fra det forsiktige til det outrerte befinner alle naturviner seg. Og naturviner er det jo ikke engang enighet om definisjonen av, men typisk er lang maserasjon med skallene på (også for hvitvin), naturgjær, ingen gjødsling. Og så har mange tatt i bruk det gamle krukkefenomenet. Det høres kanskje pussig ut, men det er akkurat som om vinene suger ut en passe mengde med finmalt leirstøv fra innsiden av krukkene, eller amforaene, og så får dette pent fordelt i vinen. De får en helt spesiell smak, i tillegg til å være naturvin som jo ikke trenger å være lagret i krukker.

Det er litt størrelse på dem, krukkene og mennene fra Georgia som her vokter inngangen på en fjellinnsprengt vintunnel i fjellene øst i Kakheti-provinsen. Khateba heter produsenten. Foto: Geir Salvesen

Så til ukens vin. Som er en kvevrivin, det georgiske navnet for krukke. Disse kvevriene kan være ganske store og de skal graves ned i jorden for å få naturlig kjøling. Naturlig temperaturregulering. Jeg har besøkt Gvaramadze, som befinner seg i Kakheti-provinsen helt øst i landet. Det er det største og mest tradisjonsrike vinområdet. Og stått over en av disse krukkene med store stenger og stanget ned i mosten nedi krukkene. Det er et tungt arbeide som gjøres noen ganger hver dag i en periode, avhengig av hvor mye tanniner man vil ha ut i vinene. Her er det tanniner også i hvitvinene, og det betyr at de oppfører seg som rødvin i munnen, bare med en litt annen smaksretning. Hvit oransjevin, eller gjerne bare oransjevin, er navnet. Og hvilken smak! De er kolossalt uttrykksfulle, breddfulle av smakstrøkk, samtidig som de har lav alkohol! Bare rundt 12 volumprosent. Samtidig er syrenivåene gode. Til tross for dagsvarmen på slettene synes det som om vinstokkene får nattekjøling fra Kaukasusfjellene som tårner seg majestetisk i nordøst på grensen til Russland.

Sovjetrussere.  Det var dem som ødela for mye av den tradisjonelle vinproduksjonen da de bestemte at Georgia som Den georgiske sosialistiske sovjetrepublikk underlagt Sovjetsamveldet, skulle levere vin til massene. Og da i en masseprodusert, utvannet versjon. Mange av de lavtproduserende kvalitetsvinstokkene var blitt rykket opp med roten etter pålegg fra Moskva.

Det er litt størrelse på dem, krukkene og mennene fra Georgia som her vokter inngangen på en fjellinnsprengt vintunnel i fjellene øst i Kakheti-provinsen. Khateba heter produsenten. Foto: Geir Salvesen

Da Levan Gvaramadze ble interessert i vindyrking på 90-tallet, måtte han ty til et italiensk vinstokk-bibliotek for å få tilbake noen av de opprinnelige rotstokkene. Spesielt til Khisi-druen, som sammen med Khikvi, Tsarapi og Rkatsiteli utgjør de fire hoveddruene. Saperavi er den røde hoveddruen i Georgia. Det er faktisk 500 forskjellige druesorter i Georgia som visstnok bare finnes der.

Vinen Shalva Gvaramadze (oppkalt etter Levans far) Tsarapi 2018, er laget på Rkatsiteli-druer eller «grønn», som navnet egentlig betyr. Tsarapi er altså et stedsnavn og ikke et druenavn.

Akkurat som Chablis. Og Rioja.

Jeg omtalte denne vinen for NVKF for over for 15 måneder siden, og den er blitt enda mer kompleks og interessant ettersom den har utviklet seg.  

Den mest kjente produsenten i Georgia er Pheasant’s Tears, laget av en amerikansk immigrant, til og med, som har vært litt ut og inn de siste årene på grunn av utsolgtsituasjoner. I marsnyhetene i år har det vært et kobbel av dem blant nyhetene som jeg dessverre ikke fikk anledning til å smake på. Men senere….

I Norge er det importfirmaet Non Dos som har spesialisert seg på georgisk vin, med Liquid som underselskap. Men nå kommer andre også på banen. Her er det mye interessant i vente.

Én ting til: Vær obs på at georgisk vin lages i to stiler. En «europeisk» stil med kjøligere, mer presis, frukt. Det er en forsiktig og fin introduksjon til druetypene der. Og så har man den egentlige georgiske oransjevinen fra kvevri hvor vinen nesten er et lite måltid av smaker.

Det er litt størrelse på dem, krukkene og mennene fra Georgia som her vokter inngangen på en fjellinnsprengt vintunnel i fjellene øst i Kakheti-provinsen. Khateba heter produsenten. Foto: Geir Salvesen

11363001
Shalva Gvaramadze Tsarapi 2018, Kakheti, Georgia
252,– kr (bestilling)
88 poeng (terningkast 6)
Dyp gylden, oransje, på duft et overflødighetshorn av tørket aprikos, honning, appelsinskall. Duften er sødmefull, men smaken er tørr med under 3 g sukker og lav alkohol, men et veldig smakstrøkk etter lagring på kvevri. Lag på lag av smaker som legger seg oppå hverandre og gir et storslått smaksinntrykk. Passer til: Brødmat, vegetar, gryteretter,  bbq/grillmat, krydret/asiatisk/spicy, pizza / pasta, spicy, storfe, and, svinekjøtt, lyst kjøtt, ost, lam og sau.
Liquid AS