I dag er Taylor’s et av verdens mest respekterte portvinsaktører, en status oppnådd over flerfoldige generasjoner, ved hjelp av solide doser stahet, ambisiøse tanker og en ukuelig tro på produktet.
I år feires det et storstilt 325-års jubileum, for den stolte historien om det familieeide selskapet går så langt tilbake som til 1692.

Det er lite tilgjengelig informasjon om grunnleggeren Joe Bearsley, annet enn at han var eier av «The Ram Inn» i London, og handelsreisende i vin i Portugal. Etter hvert flyttet også hans sønn Peter til Portugal. Der Joe i hovedsak hadde holdt seg til kystområdene, fattet sønnen interesse for det ville området i Douro-dalen. Det var også der at interessen for portvin for alvor blomstret.

Tøff konkurranse
Det var imidlertid ikke lenge han og familien kunne meske seg med de edle portugisiske dråpene uten konkurranse. Da Peters tre sønner Bartholomew, Charles og Francis var voksne nok til å bidra i familieforetaket, var konkurransesituasjonen knallhard. Det «krydde» av briter i Douro-dalen og alle ønsket å frakte de beste varene overhodet mulig tilbake til Storbritannia.

I 1744 ble Bartholomew den første britiske vinkapteinen som kjøpte sin egen eiendom i Douro. Det var et modig valg som ga familien store fordeler, blant annet ved å knytte tette bånd til vinbøndene i området. Eiendommen er for øvrig fortsatt eid av selskapet.

Trøbbel i arverekkefølgen
Francis Bearsley overlevde samtlige av sine brødre og forble partner i vinhuset i over 60 år til sin død i 1805. Francis styrte selskapet med stødig hånd og da han døde gikk de en usikker fremtid i møte. Han hadde nemlig utelukkende produsert døtre, og på den tiden sømmet det seg overhode ikke med kvinnelige ledere. Heller ikke hans svigersønner var noen særlige emner og gjorde noen bemerkelsesverdig innsats for selskapet.

Napoleon truet
Heldigvis – da krisen truet for alvor – trådte en ung, amerikansk ansatt ved navn Joseph Camo frem. Den korteste versjonen som kan fortelles om Camo er at han utmanøvrerte den høyst relevante trusselen det var at Napoleon (og hans hær) skulle sluke det britisk-eide portvinshuset.
Da freden atter senket seg i 1809, stod Camo og selskapet bedre rustet enn noen gang. Han trakk seg tilbake i 1812 og dette er første gang man for alvor får stifte bekjentskap med herren hvis navn har blitt verdenskjent; Joseph Taylor.

Taylor trår til
Taylor hadde på denne tiden styrt London-kontoret et tiår. Han hadde tett korrespondanse med Camo de siste årene og stor kunnskap om selskapet. I 1814 ble han gjort til partner, og 12 år senere – etter en rekke dødsfall – var han eneeier. På samme tid startet han det London-baserte selskapet Joseph Taylor Port & Brandy Merchants. Disse to selskapene fusjonerte senere.
Taylor’s rykte for kvalitet var uangripelig. Det var derimot ikke hans helse, som i 1835 for alvor begynte å skrante. Taylor pekte i retning av Morgan Yeatman og John Fladgate som sine arvtagere, og i 1938 fikk selskapet navnet Taylor, Fladgate & Yeatman.

LBV
Det er en ufattelig mengde årstall som kunne vært nevnt i en slik historie. 1970 er et slikt år. Det var nemlig da LBV, eller Late Bottled Vintage, ble lansert for aller første gang.  Denne metoden lot vinen forbli i tønnen to år lenger enn en Vintage Port og selv om metoden i utgangspunktet ble møtt med skepsis i portvins-industrien, ble LBV en rungende suksess. Gradvis kom også de andre portvinshusene etter med sine egne versjoner. Stilmessig ligger LBV ganske nær Vintage Port, men i motsetning til sistnevnte som gjerne først kan drikkes etter 20-30 år, kan LBV drikkes umiddelbart.

Det er selvsagt alt for enkelt å si at «og resten er historie», men det er akkurat det vi gjør. Portvin fra Taylor´s har en historie så spennende at hverken Asbjørnsen eller Moe kunne gjort den noe særlig bedre. Den inkluderer både kreativitet, entreprenørskap, innovasjon, krigsfrykt, lettelse og en evig offensiv holdning man nesten kan kjenne på smaken den dag i dag.