Vel, først må vi vel bare få klarlagt en ting. Vin er nisje. Mange drikker vin, men det er bare å se på hva som drikkes og man skjønner raskt at vin ikke er noe de fleste leser noe om, eller ønsker/ gidder å lære seg så mye om. Man snakker om at vin er den nye kulturen, at om man skal vise verden at man er spesiell, rik, har kompetanse, så er det kun vin som gjelder i dag. Det er det reneste tøv. Bestillingsutvalget på Vinmonopolet dekker knapt noen prosent av salget, eller var det til og med under én prosent? Det får meg til å tenke at det stort sett er de faktiske vinelskerne som stort sett fyller dette segmentet.

Hvis vi tar bilmarkedet alene hadde BMW 6,3% markedsandel i fjor. BMW er et bilmerke som signaliserer at du liker å kjøre, du liker det spennende, du liker fart og styrerespons. Mercedes er for de som har gamle penger, liker komfort og trygghet, sikkerhet også. Den fødte Bordeauxdrikkeren, men det er ikke noe 4,4% markedsandel for Bordeaux, slik det er for Mercedes. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal sette BMW i vinens verden, kanskje Burgund med sin presisjon? Folk bruker nok fortsatt vesentlig mer penger på å vise seg frem i en bil enn med vinene på bordet eller i kjelleren.

Bag in box er vel vinens svar på Nissan Leaf eller noe slikt, en Toyota Prius. En liksom fornuftig bil men som alltid vil være nr to i familiens bilpark om man har to biler da. BiB vil alltid være en nummer to i vinverden også, ikke fordi boksvin ikke har blitt vesentlig bedre de siste årene, for det har den, men man kan uansett ikke oppbevare vin i boks over lengre tid. Og lyden av en kork er koseligere enn fikling med papp og plast for å åpne moroa. Men bilmagasinene har en jevn leserskare, så har vinmagasinene færre og færre. Hvorfor?

Første årsak er nok at langt flere drømmer om en bil enn det er folk som drømmer om en flaske vin. Du er ganske nerd når en flaske Lafite Rothschild på førstesiden av Decanter gjør deg like mo i knærne som en Ferrari på førstesiden av Top Gear. Vin er ikke så statusobjekt og så oppjaget som vi i vår knøttlille bransje liker å tro. Mange bruker glatt en halv million kroner på bil som de skal ha i noen år, ut i fra den norske bilparken, ganske mye mer enn det også. Men hvor mange bruker egentlig 100.000 per år på vin? Langt færre.

Men en annen problemstilling er vinskribentenes alltid positive stemme. Det er alltid noe fint og rørende bak historien. En nordmann som forelsket seg i noen vinranker i syden og flyttet og du verden så stas det ble etter noen år med beinhardt arbeide og nå, nå lager man bra vin her nå. Når leste du om en nordmann som startet opp som bilprodusent og etter tre år kunne konkurrere med Volvo? Når biljournalisten tester bil, tester han bil. Vinskribenter har en tendens til å lulle seg inn i historien bak og forelske seg i noe som ikke har med historien i glasset å gjøre.

Videre er det få amatører som skriver om bil. Det er få bilblogger som omtales, knapt noen, noen gang. Men i vinens verden drar både produsenter og importører frem bloggere, selv de med knapt noen relevant erfaring, som sannhet på at det de gjør er bra, stort, flott og ikke minst godt. Vin er en av de produktene hvor man kanskje er minst opptatt av den faktiske ekspertisens råd. Kanskje fordi den faktiske ekspertisen, samt alle bloggerne i tyve år har prediket at den viktigste vinanmelderen i ditt liv, jo det er jo deg selv. Det har aldri en biljournalist påstått. Han setter seg inn i Ferrarien sin, spinner av gårde og sier at du tar feil, når du mener at Toyotaen din er grom. Sier vinskribenten det samme, er han bare en arrogant snobb når han fnyser av din boksvin.