Professor Denis Dubourdieu ble gravlagt i dag, i sin kjære hjemby, Barsac utenfor Bordeaux. Det er ikke en by i normal forstand, men for oss som bor i det matprimitive Norge har dette lille tettstedet med noen hundre innbyggere egen slakter og egen baker. Og en mengde vinutsalg om man også tar med alle produsentene hvor man fortsatt kan handle vin. I dag ble Paven av hvitvin gravlagt her.

For det er hva han ble kalt, Paven av hvitvin. Denis forsket utrettelig på vindyrking og vinmaking i rundt førti år, helt frem til han døde tidligere denne uken etter lengre tids sykdom. Hans forskning for spesielt hvitvinsproduksjon gjorde ham legendarisk i bransjen. Han og hans team har antagelig knekt koden for hvorfor viner oksiderer for tidlig, man har fått en helt annen forståelse for edelråten botrytis og hva den gjør med vinen, og over 200 forskningsrapporter har blitt til under hans ledelse, mer enn noen annen professor innen ønologi.

Denis startet opp med studier og tok til slutt sin første doktorgrad med botrytis som tema ved Universitetet i Bordeaux. Her ble han etter hvert en av de viktigste professorene noen gang ved universitetet og trer inn i rekken av berømtheter sammen med blant andre Professor Emile Peynaud er en del av. De som virkelig forandrer synet på hvordan man fremstiller vin, og forståelsen av hva som faktisk foregår under hele prosessen. Han var initiativtakeren til Institute of Science of Wines and Vines (ISVV) som i dag er verdensledende på forskning på vin.

Vi vet enda ikke omfanget av hvor bredt omfanget av all hans forskning når og vil nå, og hva slags påvirkning den vil ha totalt sett. Men alt nå er den svært betydningsfull. Han var opptatt av å dele sin ære med sine medarbeidere og var klokkeklar på at han ikke kunne gjort jobben alene. Han ble også konsulent for en rekke hvitvinsprodusenter, og etter hvert også for røde viner. Blant annet Cheval Blanc, Haut-Bailly og Batailley, men også i andre land og verdensdeler. Velkjente Pio Cesare i Piemonte var en av hans kunder. Han lot aldri eget ego gå først, han ville få frem vinens og vinmarkens karakteristika best mulig, men var også en tilhenger av elegante viner, viner som man kunne nyte en hel kveld. Viner designet for å få høye poengsummer av enkelte skribenter imponerte ham ikke. Og vinene fra hans egne eiendommer følger dette prinsippet hele veien. Alltid delikate, alltid elegante, alltid drikkevennlige.

En gang satt hans sønn Jean Jacques og jeg og spiste på en lokal restaurant nær Cadillac i Bordeaux. Nabobordet hadde åtte mann rundt bordet. De bestilte to flasker, en rød Clos Floridene, en av Dubourdieus eiendommer, samt en rød Saint-Emilion som er hauset opp av en del skribenter, men som ikke går for å være delikat. Jeg sa til Jean Jacques, jeg vedder på at Clos Floridene flasken er tom først. Ah, den har hard konkurranse svarte han. Ja, men den er ikke god å drikke svarte jeg. Clos Floridenen var tom lenge før den andre.

Jean Jacques har laget vinene til familiens eiendommer i mange år alt, så vinene er i trygge hender. Første gang han lagde vin var i 1993, da var han bare tolv år gammel. Men Denis geleidet ham gjennom hele prosessen. Kun hundre flasker ble laget av denne spesialutgaven av Clos Floridene blanc, jeg var så heldig å få smake en av flaskene sammen med de to for et drøyt år siden, ikke noe tegn til oksidasjon, bare modning av alder. Og det fra en vin laget av en tolvåring, med sin fars veiledning, fra et utmerket, men ikke klassifisert jordsmonn. Jeg har aldri smakt en oksidert hvitvin fra noen av familiens eiendommer.

Denis kreerte Clos Floridene i 1982 nettopp for å bevise at man kunne lage flott vin også på jordsmonn som ikke var klassifisert. Den røde og spesielt den hvite har siden vært ett av de aller heteste stalltipsene fra kjennere i regionen, og det er nesten et under at vinen ikke har fått en kultstatus. Kanskje nettopp fordi de er elegante fremfor rike og svulstige. Og navnet Floridene er satt sammen av navnet til hans kone gjennom førti år, Florence, og hans eget, Denis.

Tidligere i år ble Denis ridder av den franske æreslegionen, en av de høyeste utmerkelsene man kan få i Frankrike. Videre ble han Decanters Man of the Year også i år. Med tanke på utfallet av sykdommen som lenge så ut til å gå riktig vei, er det veldig hyggelig å vite at han fikk disse to utnevnelser mens han enda var i live. Og de var begge velfortjente.

Denis har gjort mer for vinverden enn man kan ramse opp her, og mer enn vi kommer til å vite på en stund enda da det fortsatt pågår forskning på områder han har satt i gang. Det er en ære å ha blitt tatt så vel i mot av familien Dubourdieu. Det er en ære å ha blitt kalt, ikke bare en venn av familien, men nesten ett familiemedlem. Det er en ære å ha fått bli kjent med Denis, blitt utprøvd av ham i blindsmakinger, fått bo under hans tak og tråkket i vinmarkene med ham og hans to sønner Fabrice og Jean Jacques, som begge kan utrolig mye om vinmaking, og som man kan diskutere med en hel dag eller to med uten noen gang å gå lei, eller være innom samme tema to ganger. Min dypeste medfølelse og kondolanse til pappa Pierre, Denis’ kone Florence, sønnene Fabrice og Jean Jacques og Fabrices kone Di. Hvil i fred Denis, du er alt dypt savnet av en hel bransje.