Jeg møtte Paul Pontallier for første gang i 2007. Og jeg husker hvor overrasket jeg var da jeg ble svart på norsk, av Gunvor Bizard fra Norge som jobbet på Château Margaux, da jeg spurte om det var mulig å få et besøk på den ærverdige eiendommen. Jeg hadde faktisk mailet med Paul Pontallier en del ganger, den eldste mailen tror jeg er tilbake i 2003 eller noe slikt, og han svarte personlig, til en som den gang var en glad amatør i faget. Første besøk på Château Margaux ble storslagent, og det har blitt mange besøk siden.

Paul var annerledes. Han hadde ingen nykker, han var ærlig og sa slik han mente det. Man følte aldri at det var noen agenda eller politikk da man snakket med ham. Ja, kanskje bortsett fra at han var ekstremt positiv til siste årgang, og de foregående, av Château Margaux da. Men Château Margaux har laget noen helt fremragende viner siden han ble med i teamet alt i 1983, som relativt ung og nyutdannet, og anbefalt av legenden Emile Peynaud. Paul ble på mange måter Château Margaux’ ansikt utad. Han representerte eiendommen over så lang tid at de to ble ett. Han var direktør fra 1990. Hans lidenskap var til å ta og føle på. Da jeg ba om besøk for de norske Bordeauxkommandørene inviterte Paul oss like gjerne på lunch.

For et år siden kom han hoppende over gjerdet for å si hei under primeuruka. For to år siden dukket jeg opp uten en avtale (jeg skulle dit dagen etter, men skulle ta noen bilder siden været var fint) og han så meg, og vipps var jeg med en annen gruppe på vinsmaking. En annen gang kom Gunvor og jeg uten avtale under primeur (Gunvor hadde pensjonert seg) og det var uproblematisk, vi fikk være med. Dette er helt uhørt i Bordeaux, dette skjer vanligvis ikke. I fjor sommer arrangerte Château Margaux en middag for verdens vinpresse, både for å vise frem sitt nye vinanlegg og kjeller, men også fordi det var Vinexpo. Paul i smoking ga to prinser og undertegnede en kjapp kikk på den nye kjelleren før han lett til bens som alltid trippet tilbake til flere nyankomne gjester. Hvem skulle trodd at denne mannen, full av liv og energi skulle dø ved bare 59 års alder, under ett år senere.

For bare fem år siden arrangerte jeg Norgesbesøk for Château Margaux. Det var første gang slottet besøkte landet og Gunvor var stolt over å endelig ha sin prestisjetunge arbeidsgiver i sitt hjemland. Det ble noen dager jeg aldri vil glemme. Smakinger og middager hvor alt klaffet. Paul og jeg drøftet hvilke årganger vi ville vise frem, restaurantene og jeg drøftet mat og vinkombinasjoner. Jeg hadde helt panikk for at noe ikke skulle klaffe. Det ble to legendariske kvelder, en på Bagatelle, en på To Rom og Kjøkken i Trondheim. Roar Hildonen ordnet en helikoptertur ut i havgapet hvor de fikk ferske skalldyr. Den reisen ble nevnt hver eneste gang vi møttes siden.

Da jeg sist besøkte Château Margaux i september i fjor fikk jeg en hilsen fra Paul, han kunne dessverre ikke møte meg av personlige grunner. Det var litt rart å besøke slottet for første gang uten at han møtte meg, som regel hørte jeg ham si hei Christer, før jeg så at han var ankommet. For første gang var ikke en sprudlende Paul, som snakket om alt, og kunne noe om alt der. Nå vet jeg at det blir værende slik. En gang ventet vi to på Corinne Mentzelopoulos, som er slottets eier. Da spaserte vi i parken til Château Margaux, og han kunne fortelle noe om alle trær og busker, hvilken art de var, hvordan de vokste og om de kunne brukes til noe. Utover pryd. Man trengte ikke bare å snakke om vin med Paul. Siden fikk jeg høre at han var alvorlig syk, så jeg sendte ham en mail og ønsket ham god bedring. Den mailen ble aldri besvart. Nå blir den aldri besvart heller. Hvil i fred Paul, du vil bli dypt savnet, og din kunnskap og nysgjerrige natur blir et stort savn for Bordeaux og vinverden for øvrig.