Kulturhuset i Drammen: Gi meg fin vin og fint fransk jazzorkester!
Hvis Anders Danielsen Lie skulle få lage egen jazz-vin, måtte den da være en volatil naturvin, like frilynt som jazzen?
Er vi gammeldagse, hvis vi heller vil at det vi drikker skal “rime”?
Jeg elsker jazz. Jeg elsker vin. Men ikke all vin, og ikke all jazz heller. Med en sær vin i glasset, tenkte jeg på sist konsert i jazzklubben forrige måned. Låtene hadde vært av det robuste men rotete slaget, akkurat som naturvinen i glasset. Er all jazz behagelig? Er all naturvin behagelig?
Låtene på jazzklubben hadde både brølt og bølget, men ikke sunget, jeg kunne faktisk ikke huske en eneste melodi. Nå sto jeg her på messe med den sære vinen i glasset og lurte på hva slags drue det var laget på, men ingen klassiske knagger kom til overflaten. Er det blitt så kult med kategoriene jazz og naturvin at vi tillater alt og dermed gjør dem uangripelige?
På en vinmesse stod jeg ved siden av to vinkelnere med nyskjenket vin i glasset. Den ene sa til den andre: “Jeg syns det lukter litt korka. Kan den være ødelagt?” Den luktet veldig uvanlig ja, og jeg kunne ikke gjenkjenne frukten. De spurte vinmakeren, som svarte: “Den skal være sånn.” Case closed, liksom! Må man sprenge grensene hele tiden?
Det er fristende å legge seg tett opp mot essayet til poeten Fredrik Parelius i Bokmagasinet 6.juni, når man begynner å filosofere over hva som føles godt. Han etterlyste i essayet mer formbunden og lyrisk poesi, og det er slående mange paralleller til både den ville vinen og den frilynte jazzen. Innen både jazz og vin tillates et stort mangfold, men i periferiene forenes uttrykkene i hva de ikke tillater: naturvin f.eks, er aldri BiB med bestselgerstatus. Selv den ukonvensjonelle [natur]vinen stivner altså i rammer, den “må” være spontangjæra, og frijazzen “må” være ulyrisk. Joda, jeg vært på jazzkonsert (f.eks Shining) hvor musikken er helt usammenhengende og i ferd med å spjære, før det helt plutselig er et brudd og alle instrumentenes lydbølger ligger klint oppå hverandre så tight som goretex og jeg får helt gåsehud av fryd og begeistring (Parelius drar frem Vold sin analogi om lesere som bestormes av samtidsdikt), og jeg har selv glugget nedpå kål-aromaer og volatile syrer på naturvinmesser. Men er det ingen grenser? Noen ganger lurer jeg: Er’e vin, liksom?
Knagger å henge klassiske dufter på
Som Parelius undrer jeg meg også over disse opprørene mot formveldet, i både poesi, jazz og vin, som over tid allikevel utkrystalliserer seg som enevelde. Fordi det blir noe så kult at det blir uangripelig. Uansett om det føles godt eller vondt. Jeg kikker på andre etter de mest uhengsla jazzkonsertene, de mest hardbarka publikummerne med strikkalue eller blackjazz på hjernen har stjerner i øya og syns det er helt ubeskrivelig bra. No rules.
De vil ikke ha “Hans Børli’s beste”, den rene, pene, alvorlige vinen. De vil ha ufin, volatil og freidig vin. Men noe av den vinen smaker jo eddik. Altså, det er ikke langt unna (og heldigvis sjeldent!) men når det skjer: føler hvermannsen oss kompetente nok til å si at nå er det utenfor grensene for hva vi kaller vin? Det gjelder forresten ikke bare naturvin, i andre enden har vi jo finpussa pappviner som smaker sprit, og jazz som er så dørgende kjedelig at det knapt kan kalles jazz. Blir jeg så blendet av begrepet “særingjazz” at jeg aksepterer hva som helst? Er vi gammeldagse hvis vi vil at det vi drikker skal “rime”?
Parelius påpeker i sitt essay at vi har en språk-rytmisk tilbøyelighet, og jeg syns nok på min side at den moderne elektrifiserte jazzen innimellom setter denne tilbøyeligheten under press. Vinbransjen er også elektrifisert, mange etterspør “tech-sheet” så fort de får vinen i glasset på vinmesser. Hva skjedde med det rytmiske åndedraget? De klassiske aroma-knaggene vi tradisjonelt har hengt druene på? Musikeren Bjørn Alterhaug skrev i Klassekampen 5.juni at: “i dagens bruk av etiketten “jazz” er ordet så omfattende og uforpliktende at det nærmest synes tømt for mening”, og viser til den historiske kampen for den alternative etiketten “black classical music”. Parelius i sitt essay om poesi ønsker seg en nylyrisk diktning som gjenoppretter forbindelsen til opphavet. Jeg ønsker meg (oftest) naturlig vin, minneverdig vin, ikke bare volatilt grums. Bruddet, og deretter samlingen, den harmoniske tensoren, er helt nødvendig for at jeg skal takle frilynt jazz,- og samme gjelder med vin. På et tidspunkt i munnfølelsen må det trekke i samme retning, og danne en kurve.
Bli behagelig.
Hvis Anders Danielsen Lie, som digger både jazz og vin, får tilbud om å lage en vin, er jeg spent på utfallet. Jeg vet ikke om en jazza vin idag får være av det mindre frilynte slaget. Gode forbilder her er jo Sigurd Wongraven, som til tross for at han var en av Norges villeste musikere, lager en nesten oppskriftsmessig klassisk og stabil Champagne. Vi får se!
Kilder:
