I den første artikkelen om Familia Zuccardi møtte vi menneskene bak vinene – tre generasjoner med en felles lidenskap for vin, innovasjon og Mendoza. I denne andre og siste delen følger vi familien opp i Uco Valley og ned i jordsmonnet. For med Sebastián Zuccardi skjer det noe: Malbec er ikke lenger nok som forklaring. Nå handler det om Vista Flores, Gualtallary og Paraje Altamira – om høyde, stein, kalk og forskjeller som kan finnes bare noen meter fra hverandre.

José Alberto Zuccardi kommer stadig tilbake til én setning under smakingen:

– The variety is not the secret. The important thing is the place.

Det er et interessant budskap fra en familie som har vært med på å bygge Argentinas internasjonale renommé som Malbec-land. For svært mange vinelskere har nettopp druen vært inngangsporten til Argentina. Sebastián ønsker ikke å flytte oppmerksomheten bort fra Malbec, men videre: fra Argentina til Mendoza, fra Mendoza til Uco Valley, videre til landsbyen og vinmarken – og til slutt helt ned til den enkelte parsellen.

For å forstå hvorfor, må vi begynne med fjellet.

«The mountain gives us everything»

Andes er den konstante kulissen i Mendoza, men for Zuccardi er fjellene langt mer enn et vakkert bakteppe.

– The mountain gives us everything, sier José Alberto.

Mendoza er et tørt område med svært lite nedbør. Vannet som gjør vindyrking mulig, kommer fra snøen i Andes. Om våren og sommeren smelter den og forsyner elvene og vanningssystemene som holder vinmarkene i live.

Fjellene påvirker også klimaet. Når man beveger seg oppover mot Andes, synker temperaturen, samtidig som den tørre, tynne luften gir intens solstråling. Forskjellen mellom dag- og nattemperatur kan være betydelig – varme dager bidrar til modning, mens kalde netter hjelper druene med å bevare friskheten.

Og kanskje aller viktigst for denne historien: Fjellene har skapt jordsmonnet. Gjennom enorme tidsrom har vann, is og erosjon fraktet materiale ned fra Andes. Mange av steinene i vinmarkene er avrundede, slipt av vann på reisen ned fra fjellet. Det er ikke uten grunn at Zuccardi liker å kalle vinene sine mountain wines.

Sebastián oppdager Uco Valley

Sebastián Zuccardis fascinasjon for Uco Valley begynte tidlig. Som avsluttende prosjekt på landbruksskolen skulle han og fire venner lage musserende vin etter tradisjonell metode. De trengte druer med god syre og kjøpte derfor frukt fra forskjellige områder i Uco Valley.

Resultatet gjorde inntrykk, og Sebastián kom hjem til faren med en klar beskjed: Familien måtte til Uco Valley.

José Alberto hadde på det tidspunktet mer enn nok å gjøre. Han inngikk derfor en avtale med sønnen: Sebastián kunne kjøpe druer fra forskjellige steder i dalen og bruke de neste årene på å forstå området. Når han hadde fullført universitetsutdannelsen, kunne de diskutere fortsettelsen.

Sebastián arbeidet senere i Frankrike, blant annet i Champagne, før han vendte tilbake til Argentina. Det ble starten på arbeidet som etter hvert skulle bli Zuccardi Valle de Uco.

Fra å lage vin til å undersøke den

I 2009 etablerte Zuccardi et eget forsknings- og utviklingsarbeid med et ganske grunnleggende spørsmål: Hvor mye av det vi smaker i en vin kommer egentlig fra stedet?

Druer fra forskjellige områder ble vinifisert på mest mulig lik måte slik at forskjellene kunne studeres. Samtidig eksperimenterte de med forskjellige beholdere og materialer – rustfritt stål, eik og betong, i ulike størrelser og former. Betong ble stadig viktigere. Det kan høres gammeldags ut, og det er det på sett og vis også.

Betongkar var vanlige i gamle argentinske vinerier, men Zuccardi kombinerer materialet med moderne temperaturkontroll og en form utviklet gjennom egne forsøk. De svakt koniske karene har tykke vegger med vannrør integrert i betongen, slik at temperaturen kan styres under både fermentering og modning.

Karene er ikke belagt med epoxy på innsiden. Før bruk behandles de blant annet med vinsyre. Betongen har en viss porøsitet, samtidig som den ikke tilfører aroma på samme måte som et eikefat. Det siste er sentralt. For hvis målet er å la vinen fortelle om stedet, ønsker Zuccardi minst mulig «makeup».

Malbec uten sminke

Zuccardi har ikke erklært krig mot eik. Cabernet Sauvignon kan for eksempel fortsatt modnes på fat. Men familien mener at Malbec fra disse områdene ofte trenger mindre oksygen under modningen, og at betong derfor kan være bedre egnet. José Alberto beskriver selv hva de forsøker å oppnå:

– We don’t want to make up the wine. We want the wine to talk about the place where it comes from.

Det blir spesielt tydelig med Polígonos del Valle de Uco Malbec 2023 fra Gualtallary, fermentert og modnet i betong uten eik. Den har mer tanninstruktur enn El Burro vi smakte tidligere, men uten å bli tung. José Alberto har et godt uttrykk for stilen:

– Malbec without makeup.

Her er vi langt fra forestillingen om argentinsk Malbec som svært moden, kraftig ekstrahert og preget av ny eik. José Alberto vil særlig at vi skal legge merke til teksturen.

Kan man smake kalk?

I Gualtallary finner man jordsmonn med betydelige innslag av kalkholdig materiale. José Alberto bruker begrepet chalky og er opptatt av hva dette gjør med opplevelsen av vinen. Men han beskriver det ikke først og fremst som en smak.

– Chalky soils give texture to the flavors. It’s not flavor, it’s texture.

Han sammenligner den taktile følelsen med det man kan oppleve i blant annet Nebbiolo fra Barolo – noe som kjennes i munnen snarere enn en aroma man kan sette navn på.

Sammenhengen mellom geologi og det vi opplever i glasset er komplisert, og dette er Zuccardis erfaring og forståelse av egne vinmarker. For familien har jakten på slike forskjeller imidlertid ført dem stadig lenger ned i detaljene.

Og ingen steder er det tydeligere enn på Piedra Infinita.

Mer enn 1 000 lastebillass med stein

Da familien kjøpte eiendommen som skulle bli Finca Piedra Infinita i Paraje Altamira, var Sebastián fascinert av den steinete jorden.

Problemet var bare at det var veldig mye stein. Før arbeidet begynte, anslo de at omtrent 300 lastebillass måtte fjernes for å kunne etablere vinmarken. Det endte med mer enn 1 000.

Mye av steinen fikk nytt liv i selve vineriet og i en lang mur på eiendommen. Og navnet ga etter hvert nærmest seg selv: Piedra Infinita – uendelig stein.

Men Sebastián og teamet oppdaget snart at det de kunne se på overflaten bare var begynnelsen.

Ni blokker blir til 46 parseller

Vinmarken var opprinnelig delt inn i ni blokker. Problemet var at druene innenfor samme blokk ikke nødvendigvis modnet samtidig.

Zuccardi begynte derfor å undersøke hva som befant seg under bakken. Sammen med geologer brukte de blant annet målinger av jordens elektriske ledningsevne i forskjellige dybder. Deretter gravde de et stort antall jordprofiler for å undersøke hva målingene faktisk representerte.

Det de fant, var et lappeteppe. På ett sted kunne det være bare rundt 20 centimeter finere jord før man traff stein. Noen få meter unna kunne laget være halvannen meter dypt. Selv om det sto samme druesort over bakken, var forholdene under den så forskjellige at druene kunne modne med rundt to ukers mellomrom.

Høster man hele blokken samtidig, får man dermed en blanding av druer med ulik modenhet. José Alberto oppsummerer familiens reaksjon: – We don’t want average. We want to go for the best we can do.

De ni opprinnelige blokkene ble derfor gradvis delt opp. I dag arbeider de med 46 separate parseller.

Et vineri bygget av vinmarken

Da familien skulle bygge vineriet på Piedra Infinita, ønsket de at også bygningen skulle uttrykke stedet. Mye av steinen som måtte fjernes for å plante vinmarken ble brukt i konstruksjonen. Betong, jord og lokale materialer går igjen, og bygningen ligger lavt i landskapet med Andes som bakteppe.

Innvendig fortsetter den samme filosofien. Når 46 parseller skal høstes på forskjellige tidspunkter og vinifiseres separat, trenger man beholdere i svært forskjellige størrelser. Derfor finner vi alt fra små betongegg og amforaer til større betongkar.

Først etter separat vinifikasjon kommer spørsmålet om hvilke parseller som skal sammen.

José Alberto har én regel: – The blend must be better than the parts.

Hvis blandingen ikke blir bedre, er det ingen grunn til å blande. To svært små parseller har vist seg så karakteristiske at de tappes separat som Gravascal og Supercal. Produksjonen er minimal. Resten gir byggesteinene til vinen vi nå har foran oss.

Piedra Infinita

Finca Piedra Infinita 2021, Paraje Altamira. Hundre prosent Malbec.

Men etter historien vi nettopp har hørt, virker det nesten feil å begynne med druesorten. For hele poenget med vinen er jo at den skal fortelle om Piedra Infinita.

I glasset: Bjørnebær, mørke plommer og fiol, med krydder og urter. Etter hvert kommer toner av stein og grafitt og svært finkornede, nesten krittaktige tanniner. Vinen har betydelig konsentrasjon, men det er først og fremst friskheten, presisjonen og strukturen som imponerer. – Stein Hødnebø, NVKF-styret

Vinen er dessverre ikke tilgjengelig i Norge for øyeblikket, men var den siste vinen vi fikk smake under masterclassen. Avhengig av årgangen velges et lite antall av de 46 parsellene ut til den endelige blandingen. Det er ikke en oppskrift som skal gjentas mekanisk hvert år. Vinmarken og årgangen bestemmer.

José Alberto forteller også at de nå har viner fra disse vinmarkene tilbake til 2015 som har utviklet seg svært godt uten eikemodning. Det har fått familien til å utfordre en annen etablert forestilling: at det først og fremst er fat som gir en rødvin evne til å eldes.For Zuccardi ligger lagringspotensialet først og fremst i druen og vinens egen struktur.

Når noen rundt bordet påpeker at vinen vi smaker allerede har noen år bak seg, kommer svaret raskt: – It’s a baby.

Fra Bordeaux til Burgund – i tankesett

José Alberto bruker selv to europeiske vinområder for å forklare utviklingen. Argentina så lenge mot Bordeaux. Man dyrket blant annet Cabernet Sauvignon og Malbec, brukte små eikefat og lot Bordeaux være en viktig referanse for hvordan kvalitetsvin skulle lages.

Men Mendoza er ikke Bordeaux. Bordeaux har et maritimt klima og helt andre jordtyper. Mendoza er tørt, kontinentalt og ligger ved Andes, med sand, stein og alluviale jordsmonn. Hvorfor skulle vinene lages på samme måte?

I dag ligger Zuccardis tankegang på mange måter nærmere Burgund – ikke fordi vinene skal smake burgundsk, men fordi stedet organiserer måten man tenker på: Region. Landsby. Vinmark. Parsell.

Til og med flasken har fått være med på markeringen. Enkelte av Malbec-vinene har forlatt den tradisjonelle Bordeaux-formen til fordel for en burgunderflaske. Symbolikken er vanskelig å misforstå.

Malbec forsvinner fra forsiden

Men Sebastián tok det enda lenger. Han bestemte seg for å ikke skrive Malbec på frontetiketten. I stedet skulle stedet få hovedrollen.

For en salgsorganisasjon som skal selge argentinsk vin internasjonalt, var ikke det nødvendigvis den enkleste ideen å omfavne. For forbrukeren kjenner Malbec. Langt færre kjenner Gualtallary, Paraje Altamira og Vista Flores.

Men nettopp derfor var beslutningen viktig for Sebastián.

– The variety is not the secret. The important thing is the place.

José Alberto sammenligner med hvordan vi snakker om Burgund eller Champagne. Der er det ofte opprinnelsen som kommer først, mens kunnskapen om druene ligger i bakgrunnen. Han har ingen illusjon om at Argentina kommer dit over natten.

– It will take time. Maybe it will take some generations.

Kanskje er det nettopp familieeierskapet som gjør et slikt prosjekt mulig. José Alberto spøker med at Sebastián overlevde i selskapet fordi det er familieeid. I et konsern kunne en beslutning om å gjøre landets viktigste kommersielle druenavn mindre synlig fått andre konsekvenser. Familien kan tillate seg å tenke langsiktig.

Seks viner – fra drue til sted

Ser vi tilbake på de seks vinene vi har smakt, oppdager vi at rekkefølgen nesten har fortalt historien for oss.

Vi startet med La Mantis, El Zorrito og El Burro fra Santa Julia – Chardonnay og Malbec, lekne etiketter og en eksperimentell tilnærming til vinmaking med minimal intervensjon.

Så kom Polígonos Chenin Blanc fra Vista Flores, før Polígonos Malbec fra Gualtallary gjorde opprinnelsen enda mer presis.

Og til slutt Finca Piedra Infinita, Paraje Altamira.

Aldri det samme fjellet to ganger

Mot slutten av masterclassen glir samtalen over på hvordan det er å besøke Mendoza. Når bør man reise?

José Alberto liker november, når landskapet er grønt. Mars og april er også spesielt, med innhøsting og høstfarger. Men han understreker at fjellet hele tiden forandrer karakter med årstidene, været, skyene og lyset. Så kommer kanskje dagens fineste formulering:

– You never see two times the same mountain.

Etter å ha hørt historien om Zuccardi er det fristende å tenke at det samme gjelder vinmarken. Den er ikke bare Malbec. Den er høyden, vannet, steinen, kalken, røttene, været og menneskene som forsøker å forstå alt sammen. Den er forskjellen mellom to punkter bare fem meter fra hverandre – og forskjellen mellom én årgang og den neste.

Kanskje er det nettopp derfor Sebastián Zuccardi tør å fjerne det mest salgbare ordet fra forsiden av flasken. Han vil at vi skal se forbi druen. Og ned på stedet.

---

Dette er den andre og siste artikkelen fra NVKFs møte med Familia Zuccardi. I den første, «Familia Zuccardi – vin er sted og mennesker», møtte vi José Alberto som fortalte historien om familien, menneskene, verdiene og pasjonen bak vinene.

Og det kommer mer: Tidlig i 2027 planlegger NVKF en egen masterclass med den norske importøren, der medlemmene får anledning til å utforske Zuccardis viner videre. Dato og program kommer senere så følg med!