Nordmenn elsker viner fra Veneto, Norge er faktisk områdets største eksportmarked, med fire millioner liter i året, riktignok en ganske betydelig nedgang fra noen år siden.

Høyt salgsmessig rager viner kalt «ripasso», som er temmelig søte og alkoholsterke, på det verste flate og strukturløse. Med klimaendringene blir dette mer og mer utpreget, mer søtladne viner, mer sukker, mer alkohol, mer attraktivt for noen, ille for andre.

Den store forskjellen i Veneto er beliggenhet. Jo høyere i åssidene, jo mer syre og mer struktur og mer matvennlige viner, mens bøndene i lavlandet får større avlinger, mer modning, mer trøkk og smak og mindre nyanser i smaksbildet.

Den høyestliggende vingården i området Valpolicella tilhører slekten Accordini, ligger 500 meter over havet. Deres produkter er ofte betegnet der som «fjellvin». Deres Valpolicella Classico Superiore har seks gram sukker og bare 12 prosent alkohol. Syren kommer tydeligere fram, sammen med røde bær, mandler og urter, en svak bitterhet. Mer sammensatt enn vinene fra det (altfor) frodige lavlandet.

Vi traff vinmakeren selv, Tiziano Accordini, på en vinmesse i Oslo tidligere i år. En entusiastisk og ivrig og erfaren vinbonde. Han driver gården sammen med sin bror, Daniele.

– Hva vil du si er spesielt med dine viner?

-Det er en god kombinasjon av druer, det er vulkansk jordsmonn, og kjelleren er i åssidene. Det gir god syre og friskhet. Avkastningen er mindre enn i lavlandet, men vinene gir mer eleganse og balanse. Vinene skal drikkes unge, og perfekt kombinasjon er med ulike typer pasta, sier Stefano, som er veldig begeistret for 2022-årgangen.

Han legger til at klimaendringene så langt ikke har vært et stort problem for de som dyrker druene oppe i fjellsidene. Det kan være veldig varmt om dagen, men så kommer den nødvendige kjøligheten om natten, med vindene fra fjellene og fra Gardasjøen.

Tørkede druer

Så hva slags rødviner finner vi i Veneto? Druene er stort sett de stedegne rondinella, corvina, molinara og corvninone.

Vi starter med valpolicella, som også er et geografisk område, midt mellom Gardasjøen og Verona, men også betegnelse på vinen herfra. Det er en vanlig rødvin, ofte med smak av plommer, kirsebær, mandler og urter.

Så har vi amarone, laget på de samme druene, men først blir de tørket på luftige loft og så gjæret helt ut. Det er ganske tørre viner, men med høy alkohol, ikke sjelden 16-17 prosent. Og smaken går gjerne i retning av kaffe, plommer, tobakk, sjokolade, krydder, som kanel og pepper. Passer til smaksrikt vilt eller til og med sjokoladedesserter.

Dernest har vi den egentlige dessertvinen recioto, også laget på tørkede druer. Men gjæringen stanses for å beholde restsødme, og sukkerinnholdet kan bli godt over 150 gram per liter.

Og til slutt en hybrid, som er blitt mektig populær, ripasso. Her helles valpolicella over restene fra amarone-produksjonen, gjæringen starter på nytt, og vinen blir mer alkoholholdig og fyldigere. På det verste plump og søtladen, men på det beste, rik, fruktig, og bare med et hint av sødme og tørket frukt. Kan da være en god vin til lam og småvilt.

Accordini produserer nå alt etter prinsipper for økologisk dyrking, nok et tegn på deres sterke ønske om å lage vin av høy kvalitet. De driver også et flott bed & breakfast, der strømmen kommer fra solpaneler.

Valpolicella er et vakkert område, med sjarmerende gjestehus og nydelige landsbyer. Og hvis du nå har litt peiling, en god rødvin i glasset til Venetos gode pasta- og risretter.

Et tips til slutt, fra en restaurant vi besøkte i Verona. Bruk en god amarone i risottoen neste gang i stedet for hvitvin. En minneverdig opplevelse!