Vakre Toscana lider av heteslag. Klimaendringene stresser vinprodusentene, men de heldige er fortsatt ved god helse og leverer gjenkjennelige, smakfulle viner.

Og i motsetning til tidligere, er det godt modne druer hvert år – det er den positive siden av historien. Mens det før kunne være to-tre virkelige gode årganger per tiår, er det nå modne druer nesten hvert år. Og store avlinger. Problemet er at det kan bli i overkant sødmefullt.

Jeg snakket med en rekke produsenter av viner fra Chianti under importør Moestues Toscanamesse nylig, og var før det innom pressesmakingen til Gaia-gruppen. Alt i alt smakte jeg elegante, konsentrerte, presise, lekre, syrefriske viner, med forsiktig bruk av eik, og basert på Chiantis egen drue, sangiovese. Ja, det var utrolig mye godt! Klassisk chianti, det sursøte, den ultimate balansen mellom den spenstige syren og sommermodne røde og mørke bær, og bak det, aromaer av lær, lakris, høstløv i de mer tilårskomne utgavene.

Og det er ikke tilfeldig at dette var et godt utvalg. For samtlige av vinmakerne jeg møtte har vingårder oppe i høyden, sånn fra 300 til 600 meter over havet. Det betyr kjølige netter, og med det syrlige og balanserte viner. Noen av vinmarkene ligger ved en skog, andre ved fjellkjeden Appenninene, noe som også virker avkjølende.

-Jeg husker da mine foreldre drev vingården her i Chianti for 40 år siden, de klarte knapt å få en alkoholprosent på 11, og vinene var grønne og stilkete, sa en av dem.

Nittardi – Michelangelos egen vin

 La meg starte med Nittardi, hvis gård ligger midt i Chianti, i hjertet. En gård med lange tradisjoner, helt tilbake til 1500, og med et nært forhold til paven. Det har seg nemlig slik at mestermaleren og -skulptøren Michelangelo sendte vin fra sin egen vingård, Nittardiv til paven som gave. Og det er senere blitt en tradisjon, hvert år sendes de første flaskene av Nittardis toppvin, Nectar Dei til Vatikanet. Og ikke nok med det, hvert år lager en kjent kunstner etiketten til denne vinen, bidragsytere har vært blant andre Yokotank Ono og Hundertwasser og Dario Fo.

Nittardi lager sin Chianti Classico så høyt som 500 meter over havet, noe som sørger for den sårt tiltrengte avkjølingen om natten – det gir  viner med en sprek syrlighet. Det er så klassisk chianti som det kan bli, umiskjennelig sur-søt smak av modne kirsebær, og hint av lær, nøtter og pepper. Vinen gjæres i ståltank, og så i gedigne eikefat – slik at smak og duft av eik ikke blir for overveldende. Med det varmere været, gjelder det ikke å pøse på med mer smakskonsentrasjon fra fat og druematerialet enn nødvendig. Det gjelder å være forsiktig, å få en dempet, likevel uttrykksfull vin.

En traver av godt gammelt merke

Chianti-produsenten Selvapiana er et kjent syn i Vinmonopolets hyller. Jeg møtte en nøkternt opplagt, smilende, gestikulerende Federico Giuntini bak en overraskende lang rekke av cuveer.

-Hva slags type vin ønsker du å lage?

-Viner som er ærlige, mot druen, stedet og årgangen, kommer det veltrent. Selvapiana vil ikke at vinene smaker likt fra år til år, det skal være en forskjell. De skal uttrykke klimaet det enkelte året, sier han.

Her er vi nær Appenninene, fjellkjeden som deler det nordlige Italia i to på langs, og det kjølige draget fra fjellene sørger for at vi får en vin i god balanse.  

-I en blindsmaking, hvordan vil du kjenne at vinen er fra Rufina?

-Det er mye syre i vinen, tanninene er silkemyke, vinen er ikke svær i betydning mye sødmefull frukt, den er elegant.

Det friske og leskende

Men også her oppe ved fjellene merker produsenten klimaendringene.

-Været er blitt mer ekstremt, mer utfordrende. Det blir for varmt og i perioder for vått, samtidig som det er flere haglstormer. Og med en tidlig vår og spiring, kan det senere komme frost som kan ødelegge knoppene.

Så Selvapiana må justere kursen deretter. Det betyr å gjære hele druer, altså de knuses ikke først. Da får vinen et mer saftig preg. Og de er forsiktige med å trekke ut for mye tanniner og fargestoff i gjæringen. Druene beskyttes av bladverket, det er om å gjøre at de ikke blir bråmodne og at vinen får for mye alkohol og blir daff og kjedelig og mektig. Også jordsmonnet må beskyttes, slik at det ikke blir for oppvarmet, og kan holde bedre på vannet i tørkeperioder. Selvapianas viner har en fin friskhet, samtidig som de har denne leskende fruktsødmen som passer så godt til fyldige kjøttretter, lasagne, pasta med kjøttsaus, stekt kylling. Eller bare mutt putt alene. Den smaker av mørke bær., særlig bjørnebær, og har en pirrende antydning av røyk og lær.

Forsiktig med fatbruken

Jeg går videre til produsenten San Polo, gården deres ligger nær 500 meter over havet. Også de må arbeide for å holde virkningene av klimaendringene i sjakk.

-De bruker store slavonske eikefat, ikke små barriques, og de er forsiktige med ekstraheringen, altså å trekke ut for mye tanniner og farge fra druene. Det at markene ligger så høyt gjør at de unngår overmodne druer, sier Tina Iorlano Huseby fra Moestue (hun er egentlig fra Australia med italienske foreldre, men er inngiftet norsk).

Og det varmere været gjør at årgangene er mer konsistente, druene blir som regel godt modne, mens problemet tidligere kunne være undermodne, grønne viner. San Polo lager viner av høy kvalitet, et godt kjøp er deres Rosso di Montalcino, lillesøster til brunelloen – rossoen har ligget kortere tid på fat, og har en mer tilgjengelig smakskarakter.

Eleganse og finesse

Videre til Isole e Elena. Så hva slags viner vil de lage?

-Vi er ute etter eleganse og finesse, viner som uttrykker voksestedet. Vi bruker mye tid i vinmarken, for hvert år er forskjellig, og det krever ulik tilnærming til plantene. Vi bruker bare eikefat fra Burgund, selv om de er dyre. De er tette, og vinene blir mindre oksiderte og utviklede. I dette varme været, er det viktig. Vinene får en langsommere utvikling, forteller direktør Emanuele Reolon.

Isole e Elenas vinmarker ligger ved en stor skog, noe som i seg selv er avkjølende, og også disse vinmarkene ligger i høyden.

Han forteller at klimaendringene gir utfordringer. -Det regner like mye som før, men det kommer sjeldnere og kraftigere. Vinene har forandret seg mye, det er mer alkohol, men de smaker også mer strukturert og dypere. Vi er tross alt heldige, druene får et perfekt modningsnivå her, og vi får modne druer hvert år.

Vinnere og tapere

-Hva med framtiden?

– Det er vanskelig å si. Hvis klimaendringene fortsetter å skje så raskt som nå, vil vi få samme klima her som i de varme områdene på Sicilia. Det er ikke bra, for å være ærlig. Vi gjør det vi kan for å beskytte druene mot solen, ved ikke å skjære bort bladene. Vi jobber også med gamle kloner, de som ble forlatt for 30 år siden, fordi de ikke ga modne nok og for syrlige duer. Nå passer de perfekt. 

-Vurderer dere å investere i andre områder i Italia?

-Vi vil ikke forlate Chianti, det er ikke noe vi tenker på, sier Emanuele.

Jeg snakket med mange den kvelden, vinmakere fra Fontodi, Talenti, Dievole. Fantastiske vinmakere. Og som alle frykter det samme; at klimaendringene endrer vinene for mye. En av dem ble grepet av pessimisme og sa at om noen år vil det ikke lenger være mulig å lage kvalitetsvin i Toscana.