I begynnelsen av mai i år fikk jeg æren av å være vindommer. Sammen med nær 100 vineksperter fra 15 andre land skulle vi kåre de beste vinene fra Portugal. Det var deltakere fra England, Sør-Korea, Japan, USA, Canada, Frankrike, Spania, Polen, for å nevne noen.

Dømmingen fant sted i den vakre byen Santarém nord for Lisboal. Til sammen skulle 1300 viner fra hele Portugal vurderes. Hver gruppe vurderte til sammen 140 viner.

Jeg er utdannet vinkelner, har drevet egen restaurant en liten periode, og skrevet bøker og artikler om vin. Likevel var det med en viss overraskelse at jeg en vakker dag fikk en epost fra Wines of Portugal i Lisboa om å delta i et internasjonalt dommerpanel om portugisisk vin, reise og opphold betalt.

Jeg tok mot invitasjonen, muligheten til å fordype meg i landets viner og møte vinentusiaster fra hele verden var for fristende – selv om jeg selvsagt måtte bruke noen feriedager.

Et vanskelig vinland

Viner fra Portugal er ikke umiddelbart enkelt å sette seg inn i. Det er mange regioner og produsenter som ikke er så kjente som områder i Italia og Frankrike, og ikke minst er det mange druer med vanskelige navn og som knapt finnes andre steder.

For i Portugal brukes nesten bare stedegne druer, altså drueplanter som så å si utelukkende dyrkes og trives her, Det er sjelden man støter på internasjonale druer, som pinot noir og chardonnay.

Vanlige røde druer er toureiga nacional, touriga franca, tinta roriz (tilsvarer tempranillo), castelão: baga, tinta borrica og trincadeira. Hvite: encruzado (den absolutte stjernen), alvarinho, loureiro, arinto og malvasia fina. For å nevne noen, for det er registrert rundt 250 forskjellige, og stadig oppdages nye.

Så hvordan foregikk dømmingen?

Det var nær 70 dommere fra Portugal, og 24 fra 14 andre land. De portugisiske dommerne var stort sett vinmakere, mens de internasjonale hadde forskjellig bakgrunn, skribenter, vinkelnere på topprestauranter, noen driver vinbar, og andre underviser. Vi var tre fra Norge, Kristoffer Aga, som er sjefsvinkelner på Renaa (tre Michelinstjerner), Robert Johansen, som styrer flaskene på sagnomsuste Park Hotel Vossevangen, der vinkartet er kåret til verdens beste – og meg.

Dømmingen

Vinene vi skulle smake, var innsendt av produsentene, og de måtte betale en liten sum for å delta. Stramme servitører i svart og hvitt stod klare med flaskene dekket i svart tøy. For alle vinene skulle smakes blindt. Det må sies at enkelte av topprodusentene i Portugal, som Niepoort og Luis Pato ikke deltok, de trenger ikke medaljer for å selge

Slik smakte vi:

Så var vi i gang, tidlig en mandag morgen. Foran oss hadde vi glass og en i-pad, med et skjema vi skulle fylle ut for hver vin. Vi skulle gi poeng for utseende, duft og smak. Og vi bruker 100 poengskalaen.

Først ser vi på vinen, er den klar, ser den sunn ut? Så snurrer vi på vinen i glasset, for å frigjøre aromaene, og stikker så nesen så dypt vi kan, sniffer tungt to ganger. Så smaker vi. Ruller vinen rundt i munnen, spytter ut, smatter og smatter og tenker.

Vi gir poeng for intensitet, balanse, lengde, konsentrasjon, kompleksitet og overordnet kvalitet. Og hvis vinen har en feil, som at den er korket, oksidert, eller er infisert med  bakterier, så er det over og ut. Da kunne vi be om en ny flaske, som forhåpentligvis var ok.

Balanse er viktig. Er det noe som stikker ut, og som svekker opplevelsen? Er det for sterkt preg av eikefat, dunster det alkohol, er vinen i overkant syrlig og skarp, mangler det fruktsødme, eller er det for mye sødme, a la syltetøy eller godteri, virker den umoden, grønn, lukter og smaker vinen endimensjonalt, altså preges den av bare en eneste aroma? Slike ting kan gjøre at vinen føles ubalansert.

Verdsetter kompleksitet

En god vin er kompleks, den har flere lag av dufter og smaker, en hvitvin kan dufte av blomster, urter, mineraler, eple, fersken, for eksempel. Den er gjerne fyldig i munnen, smaken sitter lenge i, og den utvikler seg i glasset, syre og sødme er i likevekt. I en rødvin er det for eksempel preg av solbær, blåbær, tobakk, lær, krydder, og med ikke for påtrengende tanniner – og igjen balanse mellom syre og sødme.

Etter å ha spyttet eller svelget kan du fortsatt lenge kjenne smaken.  

Når man tester mange viner etter hverandre, er det ikke så vanskelig å skille god og dårlig kvalitet, for du har et sammenligningsgrunnlag. Når du møter duften av en stor vin, slår det deg med en gang, dette er høy kvalitet.

Vi smaker fem eller seks viner om gangen, og etter hver «flight» oppsummerer lederen, «presidenten» av bordet. Hun eller han leser opp den enkeltes poengsum. Hvis det er noen som avviker mye fra de andre, diskuteres det, og eventuelt blir det justert.

Hvert bord smakte rundt 140 viner over tre dager, og vi roterte. Til sammen ble det vurdert 1300 viner, inkludert portvin, madeira og de sterke vinene fra Setúbal (som ikke er så kjente, men noen er fantastisk gode).

Det er en jobb med stor konsentrasjon og seriøsitet.  For en vinprodusent kan det bety mye for salget om den får en gullmedalje.

Den store gallamiddagen

Spenningens tid var kommet. Det var tid for gallamiddag. Dette foregikk i regionhovedstaden til Dao, Viseu to dager etter dømmingen var avsluttet. Vi ble plassert ved runde bord, hvert med plass til ti personer, og her ble vi bedre kjent med portugisiske vinprodusenter.

Det var middag, og så var det utdeling av medaljer. Til sammen fikk rundt 400 av vinene bronse-, sølv- eller gullmedaljer. Øverst kom de sju beste i hver sin kategori, og så 33 viner som fikk «Medalhas Grande Ouro», den store gullmedaljen. Dette var viner som hadde skåret høyt i vår dømming, men som i tillegg ble vurdert høyest av en egen ekspertjury med seks personer.

De 33 beste ble lest opp, og hver av oss dommere fikk æren av å gå opp på scenen og dele ut diplom og en sølvfarget flaskeskulptur.

Vinen som ble kåret som årets beste, var en portvin fra Kopke fra 1966. Vinhusene Chryseia og Quinta de Castro fikk utmerkelsen årets rødvin, Quinta do Sobreiró de Cima og Villa Oliveira årets hvitvin, Quinta d’Aguieira årets musserende.

I tillegg til all dømmingen, ble det denne uken også arrangert såkalt «master class», der vi fikk foredrag og smakinger innen forskjellige temaer, middager med vinmakere, besøk i vingårder, i det hele tatt en intens og utmattende uke, og veldig gøy å treffe så mange vinentusiaster, og ikke minst bli bedre kjent med portugisisk vin. Ja, for kvaliteten øker år for år, etter den sørgelige tiden under diktator Salazar, og kvalitet i forhold til pris er uslåelig. Noen av de beste kjøpene du kan gjøre for tiden, er viner fra Portugal.

Noen dager etter at vi kom hjem, fikk vi en epost med en oversikt over egen poenggivning sammenlignet med det endelige resultatet. Da vil man tenke at det er best å være i nærheten av gjennomsnittet, for her deltok jo tross alt solide vineksperter fra hele verden.

For egen del var jeg stort sett på linje, men skilte meg markant ut i fem av av de 140 vinene – i den ene eller andre retningen. Det må jeg være fornøyd med, jeg var jo tross alt debutant.