Undernes tid er ikke over. Eller hva sier du til en fullblods rød Bordeaux-vin med tydelige Pauillac-vibrasjoner til: 179 NOK.??!! Ja takk, må svaret være.

Lite gleder meg mer enn når jeg kommer over flotte dråper som koster lite penger. Og denne gang snakker vi ikke om en tynn skapning fra vinverdenens skyggesider, men en vaskeekte, fullblods nær-de-flotte-slottene-i-Pauillac-skapning som attpåtil er fullmoden nå. Den trenger ikke en uke mer i kjelleren, faktisk. Den er på toppen nå.

Er vi i Pauillac? Selve Mekka for de tunge og tradisjonelt feirede superslottene med superpriser. Ch. Latour, Pichon Comtesse de Lalande, Lafite-Rothschild, Mouton Rothschild, etc, etc.? Nei, men ikke langt unna. Rett innenfor, bare adskilt av noen skogholt som gjør at denne delen av Bordeaux heter Haut Mêdoc. Men ellers har den mye av særpreget fra Pauillac. Med grafitt, blyant- og læraromaer på duft, og heftige solbær på smaken. Med en passe dose fatpreg. Mye av det de virkelig gode har. Men ikke prislappen.

Grunnen til at dette er så billig kan nok tilskrives vinkrisen i Bordeaux der sviktende etterspørsel og overproduksjon – blant noen av årsakene – har ført til at den franske staten har måttet betale vinbønder for å rykke opp vinstokker og bidra til å få ned overproduksjonen.  Og at prisene har måttet senkes ned så langt det lar seg gjøre.

Jeg har lest mange teorier om hvorfor det gikk så galt i dette for mange så klassiske vinområdet. Ja, det var der jeg selv begynte på 80-tallet da jeg stappet telt og luftmadrass bak i den lille Fiat’en min og dro på Vinexpo i Bordeaux. Ikke hadde jeg penger til hotell og dessuten var alt utsolgt. Teltet kom godt med da temperaturen gikk opp i 40 grader, og telt var det eneste levelige sett i forhold til rom uten kjøling.

Minnenes melodi klinger i bakhodet. Jeg kom for første gang innenfor den fascinerende verdenen av slott med fjonge navn. Og selvsagt var det mye snobberi, men ikke over alt, og mange kunne bakke høye priser opp med fabelaktig kvalitet.

Så var det noe som gikk galt på veien for dem. Jeg har et par teorier. En av dem er at matvanene skiftet så fundamentalt at disse fatpregede rødvinene ikke passet lenger inn i et moderne mønster der man også kunne nyte et glass på en vinbar. Men man ville aldri ha valgt en Bordeauxvin til det.

Staselige er de, nesten som et Disney-eventyrslott. Her er Ch. Pichon-Baron i Pauillac.

Og så er det en annen forklaring: Bordeaux-vinmakerne og slottene ble så høye på seg selv at de ikke skjønte at vi nå var kommet inn i en ny tidsalder. Informasjonssamfunnet! Det samfunnet der forbrukerne, det vil si oss, krevde at produsentene av varer og tjenester prøvde å informere oss om hva de holdt på med. For eksempel var det umulig å finne ut av baksideetikettene hvilke druetyper som var brukt. Og med hvilken prosentandel. Og til hvilken mat produsenten mente denne vinen passet til. Ikke noe av dette var med. Ørlite bedre er det blitt, men ikke godt nok fortsatt.

Slottene forutsatte faktisk at alle skulle skjønne at i Pauillac, f. eks, fantes de mest maskuline av vinstilene, de opulente, der Cabernet Sauvignon med dens tanninstruktur hadde overtaket mengdemessig og stilmessig i vinene og at disse vinene trengte flere tiår på å modne. De ville ikke selv prøve å fortelle oss som konsumenter noe av dette.

Dette var jo et fullstendig brudd på alt det vi i dag skjønner er en fornuftig måte å organisere informasjonsflyt mellom produsent og kunde på.

På 80-tallet da jeg startet å dra dit, var det nesten ingen som hadde åpent for smakning av den klyngen som var med i 1855-klassifikasjonen der produsentene for første gang fikk en kvalitetsvurdering basert på prisene som den gang ble oppnådd. Heldigvis dro jeg ned som journalist, og det åpnet kjellerdører, men ellers var det bare Ch.Prieure-Lichine som hadde smakelokale der i Margaux, etter det jeg kan huske. 80-, 90,- og godt inn på 2000-tallet var storhetstiden for området før det sakte begynte å butte. For så å gå forskrekkelig utforbakke.

Kanskje du har noen flere og ikke omtalte ideer om hvorfor det gikk så galt for Bordeaux, fortsett fra de mest fornemme og berømte slottene? Da vil jeg gjerne ha en tilbakemelding til: [email protected].

Så litt mer om Ch. Liversan. Noen av de mest berømte familienavnene i Bordeaux er involvert her, bl.a. Antoine Moueix på eiersiden og Stéphane Derenoncourt som er ett av de heteste navnene på ønolog-siden.

2016 var et bra år, hevder slottet selv. Eller: «Nesten perfekt». I starten var fargen dyp purpur med rødbærsfrukt og med fast tanninstruktur. Vinen fikk mellom 90 og 93 poeng av ekspertene den gang. Jame Suckling ga hele 93, noe som jo skaper problemer når man skal evaluere de virkelige toppvinene. At man da har brukt opp for mange poenger.

Anslått levealder på toppen: 2023-2025.

Det passer ganske bra. Og ni år etter har vi akkurat det lagrede Bordeaux-preget som er så forlokkende for dem som er oppvokst med det.

2016-årgangen har 55 prosent Merlot, 40 prosent Cabernet Sauvignon og resten er de andre, som Petit Verdot og Cabernet Franc. Det gjør at de faste tanninene får hjelp av den snillere Merlot-druen, men det er alltid et litt fast håndslag i en Bordeaux.