Vi setter oss ned til lunch på en restaurant fra en annen tid. Vi besøker Santuario di Oropa på 1160 meters høyde omtrent. Utsikten utover Posletten er nærmest magisk, risslettene med en overflate som speiles av vannskorpen forsvinner inn i morgendisen kilometere fra der man står. Huset Savoi har gjennom århundrene sponset og bygget på det lille kapellet til å i dag minne langt mer om en blanding av et enormt kloster, katedral og kongelig palass. I følge legenden ble en statue av jomfru Maria brakt hit fra Jerusalem på 300-tallet og i dag strekker området seg over mange mål med borggårder, trapper, søyleganger og øverst oppe troner den øvre basilikaen med en dom som strekker seg 80 meter til værs i følge Wikipedia. Vi ble fortalt 40 på stedet. Uansett er det et mektig syn.
Og her havnet vi midt inn i en sekstitallsrestaurant hvor innehaveren fortsatt går i hvit frakk når han serverer. Maten var enkel, rustikk, og relativt bra, tatt i betraktning av at dette er en turist/ pilgrimsmagnet av dimensjoner for katolikker. Vi bestilte en 2009 Travaglini Gattinara, en velkjent vin for oss nordmenn, mer eller mindre ukjent for min svenske og engelske medreisende. Vin nummer to var 2008 Sella Lessona. Vår første smak fra denne falne kometen. Jeg skriver komet og ikke stjerne, kometer kommer jo tilbake, det er bare spørsmål om tid. Santuario di Oropa er vel verd et besøk, på hovedrestauranten spiste vi en av de beste risottoene jeg har fått servert.
Lessona og særlig Bramaterra var velkjent for bare hundre år siden men avspises nå med bare en linje eller to i Hugh Johnsons vinatlas. Og enda mer kjent for 150 år siden. Luca di Marchi fra Sperino (han som lager Rosa del Rosa, nettopp her, roséen hele Norge slåss om å få tak i hver vår) kunne fortelle at da han tok over Sperino hadde familieeiendommen vært urørt siden 1904. Han fant eksportpapirer til store deler av Europa, men selv land som Argentina og Japan var blant kundene. Hvordan kunne en vin fra en slik storhetstid være glemt? Han fant også detaljerte nedtegninger om innhøstingstidspunkt, produksjonsmetoder, vinmarker med mere. I kjelleren fant han en intakt samling av fat og verktøy, selv ett gammelt lastebånd med trespiler som fraktet druene opp i vinifikasjonsanlegget. Han bruker den fortsatt. I følge Luca er de store fatene på mange hektoliter som vi i dag anser som tradisjonelle en nyere del av vinifikasjonen i Piemonte. For 150 år siden brukte man fat på 4-500 liter og sjelden nye. Han fant også noen av Italias eldste sementtanker på eiendommen.
Lucas familie eier Isole e Olena i Toscana, og uten å prøve å være frekk overfor den norske importøren antar jeg at dette er eneste grunn til at hans viner er blitt oppdaget, og er tilgjengelige her hjemme. Det var en fjern onkel som hadde Sperino og Lucas slekt var arvinger. Faren til Luca drømte om å gjøre noe her lenge, men det ble altså Luca som ble hodestups forelsket, og klorte seg fast. Hans entusiasme og kontaktnettverk via Isole e Olena er nok også den vitamininnsprøytningen området sårt trenger. Inkludert Coste della Seisa DOC er det i dag ca 1000 hektar som er dyrket i disse tre områdene, mot 50.000 for hundre år siden. Nesten samtlige plantinger er under femten år og at vinene viser en slik delikat og nærmest transparent stil fra såpass unge stokker tyder på at dette er regioner å følge med på. Vinnene vi smakte lå for det meste på 13-13,5 prosent alkohol, hadde flott parfymert tone, noe floralt men mindre tjære enn Barolo og Barbaresco. Vinene viste et delikat utrykk, for det meste flott balanse. En blanding av stormer, sykdommer, kriger og en voksende og langt mer lukratic tekstilindustri er alle årsaker til at vinproduksjonen sakte men sikkert forsvant gjennom 1900-tallets femti første år.
Lessona DOC er den mest elegante, smoothe og nyanserte for meg, her kan enkelte viner være svært forførende i ung alder, eldre er det knapt mulig å få smakt. Coste della Seisa har en lignende kropp men vinene er en touch mer rustikke. Nå er det for så vidt samme vinmaker på to av eiendommene vi smakte, så kanskje er det hennes signatur man kjenner mer enn en DOC typisitet som sådan jeg bet meg merke i. Bramaterra DOC lager hardere og barskere viner, man kan sammenligne med Barolo og Barbaresco. Bramaterra har tydeligere struktur og det er mer tygg i vinene. Og druen er selvsagt nebbiolo (spanna), selv om enkelte viner kan ha noe vespolina, croatina og/ eller bonarda i blenden. Lessona var en velkjent vinby alt på 1300-tallet. Hos nesten alle produsentene vi besøkte ble det fortalt at det før var tett i tett med vinmarker så langt øyet kunne se, i dag er det tettgrodd kratt og skog på de samme stedene. Men man rydder nye hektar for hvert år.
Vi hadde ni produsenter til bords, og da manglet det tre kunne produsentene ved min side fortelle. Dette var faktisk historisk, dette er var første gang produsentene var samlet for å vise sine viner, til ett lite, men etter hvert som vi fikk prøve vinene, stadig mer entusiastisk pressekorps. Sella kunne fortelle at en avbestilling hos Vinexpo har åpnet for at de for første gang kommer til å vise frem vinene på en internasjonal vinmesse i juni i år. I våres reiste to av dem for første gang til kjempemessen Prowein i Tyskland, for å se hva det var. Mengden vin som ble vist frem var forståelig nok fryktinngytende, men nå skal de altså prøve seg. Personlig håper jeg norske importører som leser dette stikker innom deres stand, det er virkelig potensiale i denne regionen. Jeg spurte ikke om priser på alle vinene, men prisleiet der jeg spurte burde kunne gjøre vinene herfra attraktive for det norske markedet med stadig økende priser fra Langhe. Vinstilen er helt klart attraktiv. Ryktene sier at nok ett hus kan være på vei inn til Norge til høsten.
En kort introduksjon til vinprodusentene, i den rekkefølgen vi besøkte dem.
Maria Chiara Reda Castella di Montecavallo
En mer entusiastisk og sprudlende dame skal man lete lenge etter. Det ryktes at hun er en grevinne, noe hun ikke ønsket helt å bekrefte selv. Du hører for godt var svaret hun gav meg da jeg spurte. Her lages det rundt 10.000 flasker per år fordelt på Kylix rosé (rosato), Cajanto og toppvinen, Castella di Montecavallo. I rundt ti år har vinene vært solgt herfra. Fra 1970-tallet og frem til i dag laget man kun vin til eget forbruk. Eiendommen har en gammel vinkjeller fra en svunnen tid, selve slottet er svært spesielt og eneste neogotiske slott bygget i Piemonte. En vakker eiendom hvor man også driver agroturisme. Vinene er slanke, elegante med en ørliten rustikk tone ved seg. Sjarmerende viner og Castello di Montecavallo er den beste herfra. Det er ønskelig å utvide produksjonen noe mer, men Chiara ønsker å kunne beholde kontrollen selv, så produksjonen blir neppe betydelig større enn i dag.
Villa Era
Chiara Reda ovenfor lager vinen her også. Eiendommene er nesten naboer. Villa Era er en fantastisk bygning fra 1800-tallet, og skråningen bakenfor er der vinmarken befinner seg. Den er bratt. Normalt lages det kun 700 flasker per år, men 1200 flasker er nå mulig. Man ønsker å utvide vinmarkene til den opprinnelige størrelsen på rundt tre hektar. Vinen er elegant, lett og med den samme lille rustikke touchen som Castello di Montecavallo. To årganger ble smakt, 2012 Villa Era, som åpnet seg delikat opp med luft. Under middagen ble også 2008 Rionda smakt, dette er samme vin, men lå ikke under DOC Coste della Seisa før i 2011 og bærer derfor ikke navnet Villa Era. 2011 er første moderne årgang som bærer Villa Era navnet. 2008 Rionda var frisk men noe tynn i frukten. Men her kommer det til å bli en forbedringsmulighet for hvert år vinplantene blir eldre. Vinmarken har laget vin siden middelalderen men ble på nytt til i 2006 og 2007. Om disse to årgangene er tappet under navnet Rionda vet jeg ikke. I kjelleren finnes det viner fra 50 og 60-tallet og den eldste flasken er fra 1832. Disse gamle flaskene er ikke prøvd av dagens eier, den meget sjarmerende familien Rivetti. Antall flasker er stort nok i kjelleren til at de trygt burde kunne åpnet noen for å prøve, men de ønsker å finne en anledning. Imponerende kvalitet til vinstokkenes purunge alder.
Pietro Cassina
Her er det toppmoderne og stadig mer skog blir til vinmark, som igjen blir til elegante viner. Noen av de beste vinene for meg fra Lessona kommer fra denne adressen. De viser en mer kompleks aroma og mer fylde. Samtidig mangler de kanskje noe av det transparente som andre viser i distriktet, men her er det ambisjoner. Eier og vinmaker Pietro Cassina har bodd i Napa Valley hvor han har en del slekt, men valgte i 2005 å starte opp hjemme i Lessona. Her lages en 100% vespolina som er mer interessant en flott, men Ciuét og Tanzo på nebbiolo var meget flotte. Med kvaliteten her i dag på maks ti år gamle stokker kan denne mannen alt begynne å puste noen Barolohus i nakken om noen år. Vinene vi smakte var fra 2010 og rett og slett helt knall.
Tenute Sella
Eneste eiendom som har laget vin kontinuerlig gjennom 1900-tallet, og ble etablert i 1671. Familien Sella er en bank og finansfamilie som hele veien syntes det var viktig å holde liv i den gamle familieeiendommen. Den enkleste Lessonaen herfra kan minne litt om enkelte Beaujolais Cruer, men har mer struktur. 2008 og 2009 ble smakt av denne og om prisen er rett burde den kunne ha ett bra marked her hjemme. Den enkleste Bramaterraen viser en del rustikk struktur. Lessona San Sebastiano allo Zoppo er en seriøs vin med flott struktur og eleganse, smakt i 2007 årgangen. 2007 Bramaterra I Porfidi viser mineraler, dyp frukt og igjen en mer strukturert kropp. Lessona Quintino Sella var noe omdiskutert blant oss smakere, personlig syntes jeg den var meget flott, kraftig, fruktig og rik men hele veien på den riktige siden. Her er produksjonen i dag stor nok til å kunne satse på eksport i flere markeder.
Castello di Castellengo
Denne produsenten var for meg ikke like lett å sette fingeren på. Her var det noen ekstremt unge vinstokker, den ene vinmarken var plantet for bare noen uker siden, en annen vinmark vi så var også ung. En gang var vinmarksarealet her 70 hektar, i dag med en del nyplantinger, rundt 12. Eiendommen er eldgammel, de eldste fundamentene på dagens slott er fra 8-900-tallet og dagens slott er ett virvar av byggestiler og alder, som er under renovasjon. Håper å få se det ferdig renovert. Rosso della Motta (2013) viste en elegant og parfymert stil, en lettere vin. 6000 flasker laget. 2010 Il Centovigne var for meg både hul og for herbal. 2009 av samme viste lignende stil. Castellengo Nebbiolo viste en delikat, fruktig vin med lakris, roser, bjørnebær og roser. Flott vin! Tipper denne produsenten også blir mer helhetlig med eldre vinstokker for hånden.
Sperino
Sperinos Rosa del Rosa er det kamp om hver vår og Luca de Marchi omtales over i artikkelen. Rosa del Rosa, en frisk, fruktig og vinøs rosé, for meg en av de beste i markedet. Sluppet nå i mai, alt utsolgt til 185,-på polet. Rundt 3000 flasker ankommer Norge av en produksjon på ca. 20.000 flasker. 2011 Uvaggio er tilgjengelig til 268,- på polet og rundt 20.000 flasker lages av denne også, frisk, delikat, anis og mørke bær, tone herbal, elegant. 89. 2009 Sperino Lessona (ikke smakt nå men i september 2014), fruktig, anis, parfymert og røde bær. Frisk, fruktig og livlig men litt tynn i munn. Men fortsatt gav jeg den 88. Litt dyr til 445,- på polet. 2010 Sperino Lessona som ble smakt nå viser elegant frukt og mer struktur, litt tight, bør ha en del luft. Lang finish. 90. 6000 flasker laget. En ørliten produksjon av 1000 flasker med L’Franc på cabernet franc lages også. 2009 hadde sin sjarm, men noe overdøvende paprikatoner. 2004 var der i mot en sømløs og svært elegant cabernet franc, meget flott. Disse koster €300,- og forsvarer ikke prisen i det hele tatt, men de blir solgt.
Clerico Massimo
Her har man noen av områdets eldste vinstokker, de er mellom 60 og 70 år gamle, og man kjenner det i vinene. Det er en bakenforliggende dybde og mineralitet som ikke helt hentes frem i dag. Vinene er gode i dag også, men her kunne man med finjusteringer laget fantastisk vin på bare noen få år. Ca’du Leria lages det 2000 flasker av per år, elegant, livlig og frisk, Spanna lages det 5000 flasker av, klassisk, elegant og fin frukt. Lessona lages også i 5000 eksemplarer, her er det større kompleksitet og flere lag. Flott vin. Eiendommen fremstår som den som på grunn av sine gamle vinstokker raskest kan løftes opp fra god til virkelig flott vin.
La Prevostura
Her er det mer moderne igjen, men det er lett å la seg lure. Dagens bygg er ikke så moderne som man tror, det er totalrestaurert siden det i 2003 var gjengrodd av jungel. Man har dyrket druer her i minst to århundrer før jungelen tok over gjennom 1900-tallet. Og ja, jeg sier jungel, for man kjører på humpete skogsveier gjennom tette kratt og skog før man kommer frem. Vel fremme møter man en flott utsikt og noen flotte viner. Unge vinstokker til tross, her er det kvalitetsviner på gang, alle i en fruktig stil med tydelige mørke bæraromaer, lakris, parfymerte toner og elegant struktur. Kanskje den minst rustikke av Bramaterraene som ble smakt.
Noah
Denne produsenten er helt ny, men de har fått kjøpe eldre vinmarker i Bramaterra. 2011 Bramaterra, deres første årgang ble litt for kantete og rustikk for meg, noe ubalansert med en blanding av undermodne og overmodne detaljer samtidig. Husker jeg rett er eieren egentlig en arkitekt som ble bitt av vinbasillen. Heldigvis hadde han en flaske til på lur, en 2011 Coste della Sesia Croatina som viste en helt annen eleganse, og eneste rødvin jeg har fått estragon som aroma på duft i. Vinmarken i Bramaterra ble besøkt, den lå varmt til og man må nok ha noen år med erfaring i dette terroiret for å kunne fintune mellom overmodent og undermodent, det bløte og det rustikke. Det har vært tre årganger siden den som ble smakt, kanskje er han der alt.
Sperino er hos Moestue, det ryktes at nok et hus slippes til høsten en gang, men det er flere enn to av disse som fortjener en plass i polhyllene. Fulle smaksnotater på samtlige viner kan leses på http://mywinesandmore.blogspot.no/2015/05/never-heard-of-lessona-or-bramaterra.html
