Foto: Produsenten
Blauburgunder eller Pinot Nero er kanskje ikke en så kjent druenavn men det er faktisk et synonym for Pinot Noir i Italia, på samme måte som Blauburgunder er det i Tyskland. Det er ikke mange viner jeg har smakt av denne sorten fra Italia som har imponert meg, men denne hadde noe eget, et ekstra lag av friske og gode smaker.
– – –
Tenuta Kollerhof holder til en 3 timers kjøretur nord/øst for Milan, ganske langt nord i Italia egentlig, blant fjellkjeden Dolomittene i vakre Trentino-Alto Adige. Gården har vært i familien sin eie siden 1966 mens dagens eier, Herbert Visint, tok over gården etter sin far i 1984. Herberts far replantet markene i 1966 og frem til århundreskiftet ble druene solgt til det lokale kooperativet, Nals-Margreid-Entiklarsom laget en vin som ble kalt «Mazon“. Men etterspørselen etter kvailtetsviner økte stadig, helt til Herbert bestemte seg for å produsere kvalitetsviner under egen etikett i år 2000. Etter å igjen å ha replantet markene med god hjelp av sin kone Ingrid og 4 sønner, Urban, Tizian, Florian & Julian, kom første årgang i 2012.
Kollerhof har i dag totalt 6 hektar vinmarker hvor 4 hektar er beplantet med Pinot og 2 hektar med Solaris. Det jobbes med å utvide produksjonen med 2 hektar Chardonnay de neste 2-3 årene. Men inntil videre lager de kun tre viner, en Pinot Nero, en Pinot Nero Riserva „AEGIS“ og siden 2015 også en på druen Solaris som vokser i Anterivo på en høyde på 1100 meter over havnet. Dette er en resistent variasjon (såkalt PIWI) som produserer utmerkede biologiske viner.
Jeg lurte litt på hvorfor det stod både Blauburgunder og Pinot Nero på etiketten men fikk det oppklart av Florian at siden de er i syd Tyrol snakker den ene halvparten italiensk og den andre tysk, så de synes at begge synonymene for Pinot Noir skulle vises på etiketten.
fakta
– 40% av produksjonen eksporteres til Austria, Sveits, Tyskland og Norge
– de beste årgangene så langt har vært 2015 og 2016
vinifikasjon
Druene destemmes og overføres til ståltanker hvor de ligger temperert til 10° C en ukes tid. Temperaturen holdes såpass lav for at fermenteringen ikke skal starte, dette fordi de ønsker å gi vinen mer frukt og en bedre farge. Etterhvert øker de temperaturen langsomt hver dag til den når maksimalt 30° C for å senke gjæringsprosessen. I løpet av denne perioden pumper de vinen fra bunn til topp en gang om dagen. Maserasjonsperioden fortsetter deretter i 3 uker. På slutten blir vinen fjernet fra tankene og druene presses med 0,5 bar noe som er veldig lavt og gjøres for å unngå bitterhet i vinen. Vinen får så hvile en ukes tid i tanken før den overføres til franske Barriques og Tonneau (Berthomieu og Ermitage) som er fra 0 (nye) til 5 år. 20% av fatene fornyes hvert år. Etter 12 måneders modning på fat overføres vinen tilbake til ståltanker igjen og modnes ytterligere fem til seks måneder, før den hviler ett år på flaske. Kjelleren deres har en kontrollert temperatur på 16° C hele året.
Foto: Produsentensmaksnotater
Jeg digget den friske, gode og svale smaken på denne spesielt pent balanserte vinen. Den har god tyngde i frukten med fine smaker av jordbær, moreller og kirsebær, er lett krydret med en leskende og lang ettersmak. Tanninene pirrer lett og sammen med et pent syrenivå gir det en god dimensjon til vinen som jeg kan like. Drikkes innen 10 år, temperert til 15-16° C. Vinen passet utmerket til hjemmelagde burgere med coleslaw og burgerbuns, men vil også gå godt til konfiterte kyllinglår.