På en reise til Sancerre nylig ble jeg sittende på flybussen og tenke på at jeg egentlig syntes det var utrolig dyrt med 280 kroner for en enveisbillett med bussen, jeg skulle jo bare bli kjørt ti mil og det skulle ta en time og tyve minutter. Vi var vel en førti-femti sjeler eller hvor mange det er plass til, bussen var helt full, man sitter med en totalt fremmed ved siden av seg, som man ikke vil forstyrre mer enn nødvendig, så man «krymper seg» i setet, man sitter ikke like bredbent som man ville gjort for komfortens skyld, man lener seg i motsatt retning av vedkommende og man blir støl i muskler man vanligvis ikke vet at man har. Med andre ord, eneste komforten er at man slipper å bruke langt kortere tid i sin privatbil, og man kan nyte den fantastiske vinen som serveres om bord i flyet på vei hjem igjen. Egentlig er det ikke så mye billigere enn å ta bilen heller. Reiser man to eller flere sammen blir bilen billigere.

Så hvor dyrt er da en femhundrelapp for en flaske med vin? På dette nivået har vinbonden jobbet et år i vinmarken, besøkt hver vinplante kanskje tyve ganger, et år eller mer i vinkjelleren, samtidig er faktisk halve prisen andres fortjeneste og avgifter, kanskje til og med mere. Man kan nyte denne flasken en hel kveld, over mange timer. Minst like lang tid som man bruker på å se to filmer på DVD eller Blue-ray, hvis folk i det hele tatt ser på dette uten netflix og hva alt heter lenger da. Men den gang man gjorde det var det lett tohundre kroner for en film, det vil si firehundre for en helkveld. Hvorfor er det mer «akseptabelt» som pengeforbruk enn en dyrere vinflaske? Den «underholdningen» varer lengre enn tre timer som to filmer ofte gjør.

Om vi tar en 2001 Faustino 1, en meget god vin nå, men også en vin som kommer til å tåle minst tyve år til i kjelleren, så koster den omtrent det samme som fire små poser med bamsemums fra Rema 1000. Da er i alle fall ikke jeg i tvil om hvilken av disse to alternativene som er et røverkjøp. Tar vi en virkelig billig vin, alt er selvsagt relativt når staten i det store og hele stikker av med rundt 80% av det du betaler for en flaske vin til en hundrelapp, (om man anser Vinmonopolets fortjeneste som en del av staten i regnestykket) men en slik vin er masseprodusert uten særlig kjærlighet, men det er fortsatt to år med arbeid bak, og uten staten kunne den ha kostet litt over halvparten av den samme bamsemumsposen. Nå er staten selvsagt nedi bamsemumsposen med labbene sine også, men en del matvarer fremstår som relativt dyre ved siden av vin. Men dyrest av alt er kanskje kollektivtransporten. En fjerdedels flaske Dönnhoff Riesling for en snartur med bussen eller trikken i Oslo, en Château Canon for flytoget fra Oslo S til Gardermoen. Tyve minutters togtur der altså i bytte mot to-tre års arbeid og kveld med nytelse av en flaske som er langt dyrere enn hva folk flest kjøper.