Rosévinsmaking. Foto: Silje L Meskestad, styremedlem og vinskribent NVkF, vin.ikke.vas
Hva har rosèvin med den norske bondestanden å gjøre?- Overraskende mye.
Jeg har aldri vært fan av rosèvin, egentlig. Da jeg i forrige artikkel sammenlignet vinsmaking med en bondes målrettede beitebruk (holistic planned grazing), kunne jeg godt lagt til at rosèvin er noe jeg over året beiter forholdsvis lite på. Det er noe servilt over dus rosa vin, som et skiltløst avtrykk etter rødvin, en umerket sti som ikke har fått flagge sin tilstedeværelse på kartet. Kanskje har jeg trengt rosèviner som står opp for seg selv, som til og med er så strukturerte at de kan holde også meg oppe, særlig på de varmeste dagene hvor sansene går i koma og rutinene i oppløsning,- og så har jeg blitt skuffa. Blendet av solen har jeg altså tenkt at den lyserosa fargen bare rett og slett ikke kan gjøre jobben. Men det var inntil jeg smakte «Jumpin Juice» og «Pomponette». Noen krigere av noen viner, kamuflert som tynn husholdningssaft. Jeg har altså vært ute i felten, med tre hyllevarer og en bestilling under armen. Og aller først skal du få høre om den villeste rosa vinen jeg har smakt på mange år.
Ørkenvandring
«Jumpin’ Juice», leste jeg på etiketten, er det vin? Det så ut som grapefrukt-juice. Jeg var på importøren Autentico sin messe ved Akerselva med egen spyttebakk, over lydanlegget dundret det hiphop-musikk og det var store grønne planter, oslo’sk eplemost og khakikledde mennesker på behørig avstand. Sola stod rett inn takvinduene, det var varmt som en badstue, og lysten til å bøtte nedpå hver eneste kalde dråpe vin jeg var i nærheten av, var påtrengende. Det samme var lengselen etter solnedgang. Da jeg leste etiketten til Jumpin’ Juice og så at vinen het Sunset, trodde jeg at jeg fantaserte. Ørkenspeilinger, er det ikke det det kalles? Jeg har et «spytt alt, alltid»-regime på vinmesser, og dette sammentreffet krevde all min motstandskraft. Det var pokker ikke grapefruktjuice!- men det var jammen meg noe av det villeste rosa jeg har smakt på lenge.
Rosévinsmaking. Foto: Silje L Meskestad, styremedlem og vinskribent NVkF, vin.ikke.vasVinene under labelen Jumpin’ Juice lages av Patrick Sullivan,- ikke i ørkenen, men i Australia (som fort kan bli en ørken, forøvrig, gitt alle de forferdelige skogbrannene der pga menneskers profittjag). Jeg har ikke fått fornøyelsen av å møte Patrick ennå, så jeg låner litt detaljer fra importøren Autentico/Unico. Patrick virker som en litt sprø, men veldig jordnær fyr, som ikke syns boklig tilnærming til vinmakingsfaget ville føre ham nærmere vinplantene. Han grep derfor botanikken an, med den ene hånda, og pennen med den andre, slik at både hovedfag og innkjøpskontrakter ble avlagt og signert samtidig som han praktiserte. Foreløpig betyr det at han til Jumpin Juice-serien kjøper inn økologiske og biodynamiske druer fra flinke folk, og blender i egen kjeller. Men såvidt jeg kan se av senere intervjuer har han kjøpt opp noen vinmarker sammen med Bill Downie i Victoria, regionen som opplevde vinfeber etter gullbonanza på 1800-tallet, så han er nok i ferd med å oppfylle drømmen om egen vingård igjen.
Patrick passer på at alle druer håndplukkes, og vil gjerne presse hele klaser. Det syns jeg er så modig! De som kjenner meg godt, vet at jeg driver med Termodynamikk og feltteori, og således også fusker litt i kvantefeltteori. Når druen henger der, alene i all slags vær og vind, er den som et elektron som kan folde seg ut i en sky av sannsynligheter. Det kan slå alle veier. Selv etter at vinmakeren har plukket druen på det optimale tidspunktet, vet hen ikke om den ferdige vinen kommer til å bli like optimal. Det kommer an på deg som måler. Og hva er egentlig «ferdig»? Mange av våre NVkF-medlemmer lagrer sine innkjøpte flasker i årevis. Når superposisjonen endelig kollapser, må man ta det man får. Patrick lar ofte vinen lagre på sementegg (!), etter at den har spontanfermentert i brukte fat. Alle vinene får lang skallkontakt og modning, før de tappes ufiltrert og med knøttlite sulfitt.
Druene i denne rosa vinen er dyrket biodynamisk ved Margaret River, og blenden består av 70% Cabernet Franc og 30% Sauvignon Blanc. Vinen spontanfermenterer over 10 dager, og fremstår fortsatt som levende etter å ha vært innesperret på flaske en stund. Med bare 12,5% alko er dette langt fra det tunge klisset man kan finne på australske BiB’er. Det er synd at etterspørselsdrevet Vine Pull Scheme står så sterkt at det som selger mest er det som plantes mest.
Jeg smakte (og spyttet meg, lidende) gjennom hele linja til Patrick Sullivan denne klamme formiddagen. Hele smaksarket mitt er fullt av store rosa glise-fjes,- når ord blir fattige… (rødvinen «Half Full» og Chardonnayen «Millstream» tangerer den rosa hårfint, med noe deilig salthet på toppen av det hele, jeg håper jeg får smake dem igjen utpå høsten når det blir vilt- og gryte-tid). Disse vinene er knasende og saftige på samme tid.
Den rosa vinen ser ut som en sommerferiedag. På duft, helt ubestemmelig, men jeg har notert meg blanding av rabarbara, solbærblader, ferskengodteri og vaniljesukker med limezest (!?). Smaker, ufattelig nok, som nesen: like ubestemmelig, innblandet noe polish og konsentrert grapefruktjuice. Intens og syrebalansert. Himla god!! Høyt på Slafse-skalaen.
Patrick Sullivan Jumpin Juice Sunset (vinmonopolet.no)
Livssted
Nå, hva har så rosèvin med den norske bondestanden å gjøre? Med pomp og prakt skal jo landet bygges. Og disse konsultenbruk-tider kan man lett la seg overbevise. Vekk med avløsere og møkkagreip. Og det høres jo flott ut da, med Filharmonien og moteklær, velferdsgoder og permisjonsrettigheter. Med trepartssamarbeid, universitetsutdannelse og broilere. Men er det egentlig slik landet bygges? Det tolkes fra Bibelen at det første yrket var gartner, og det neste var jordbruker. På 50-tallet var hver femte nordmann sysselsatt i jordbruksnæringen (idag er hver femte nordmann på ytelse fra NAV), og det var mer enn 200.000 gårdsbruk. Idag ser vi at antall utførte timeverk med nevene i den livgivende jorda har sunket dramatisk (samtidig som vi har overproduksjon!) og til idag har 300.000 bønder forlatt jordbruket. Hvor tok de veien? Til arbeidstidsregulerte stillinger for å trekke et lettelsens sukk? Det var ifølge samfunnsforskeren Ottar Brox faktisk ikke slik at bøndene i hopetall rømte fra bygda og inn til byene for å hamre på fabrikkdørene i ren desperasjon etter å få 12-timersskift ved samlebåndet. Forestillingen om et enklere liv kan ha enorm tiltrekningskraft, men det var jo noe som het bondevett da. Du må nemlig alltid kjempe mot forfall og entropi, både på kropp og sjel – og samfunn. Lediggang er roten til alt ondt, husker jeg Farmor pleide å si – med myndighet – hun var tross alt vokst opp på et småbruk i Numedal med kosegris, julegris, og 1 mils gange til skolen. Å holde et gårdsbruk i hevd var tungt arbeid, men akkurat den riktige antidoten til nettopp forfall. Gårdsbruket var et livssted (idag vet vi knapt hva det ordet betyr), et sted hvor livet manifesterer seg, hvor liv kumulerer og sprer seg som nasjonsbygging over det ganske land.
Rosévinsmaking. Foto: Silje L Meskestad, styremedlem og vinskribent NVkF, vin.ikke.vasDomaine de Sulauze prøver å virkeliggjøre et livssted som bidrar til å bygge landet Frankrike, med disse verdiene forankret i et gårdsbruk,- de lever med permakultur, de lever med syklusene av vin, honning, og korn. Alt på domainet gjøres på den sakte måten, og de brygger både øl og baker brød på eget korn. Karina og Guillaume har drevet dette vinhuset siden 2004, først økologisk og så biodynamisk (-hvis du syns det er rart at biodynamikere følger månekalenderen, husk at du er lagd av stjernestøv ;)) I vinmarkene her like inn fra havet rett vest for Marseille, gjøres arbeidet for hånd, og det brukes ikke midler som dreper mangfoldet av insekter eller variasjonen i typer gress og planter. Vinjuicen spontanfermenterer med naturlig gjær på skallet, slik at terroirens karakter kommer til uttrykk, og vinen fortsetter sin ferd ufiltrert over på flaske. I gamledager tørket eller saltet man ned jordens grøde for å bevare maten over vinteren, mens idag er det tilsatt kunstige konserveringsmidler i nesten alt du kjøpe på matbutikken. Det hører ikke til i et syklusbasert, saktegående, komposterbart jordbruk. Altså tilsettes kun lite eller ingen sulfitt ved tapping på denne vingården.
Roseen deres, kalt Pomponette, kjøpte jeg på kat.5-pol i Drammen, og det er en klassisk provence-blend av de mørke druene Grenache noir (60% ), Cinsault (15%), 10% Mourvedre, og den lille grønne druen vermentino, en frisk innvandrer fra Liguria i Italia. Hvis du bestemmer deg for å prøve den (importør: Blend), ikke la deg lure av den bleke, lyse rosafargen slik jeg ble. Den slår til når du minst venter det, og det kan godt tenkes det tar tid før du endelig får summet deg til å ta en slurk. Med så fyldige overtalelsesgaver kom den seg lett midt inn på Slafse-lista mi, uten en eneste basun eller konsulent å se. Nasjoner kan tydeligvis bygges med litt Pomponette og masse sunn bondestand. Domaine de Sulauze inviterer oss alle til å være gartnere i denne Planetens hage 😉
På duft søt fennikel, svakt anis, og friske markjordbær. Rosèvinen ser sart ut, med forventet fin sødme i inngang, men sparker etterhvert fra seg med masse smak og varme fra alkoholen. Litt vanskelig til nedefor-nevnte «Erte-tett», men satt som et skudd til stekt grønnkål og grilla grønnsaker. Det mest fornøyelige var forøvrig kombinasjonen med Rueslåttens geitemelk-baserte chevre-kubbe! Naaaam, masse søtfjøs og gøy over hele linja. Anbefales!
Pomponette Rosé 2019 (vinmonopolet.no)
PS. Holistisk beiting: da jeg vendte tilbake til siste 2-dl-slantene av denne vinen, 3 uker etter at jeg åpnet den, i kjøleskap med glasskork, var den fortsatt knallgod!
Innimellom
Rosévinsmaking. Foto: Silje L Meskestad, styremedlem og vinskribent NVkF, vin.ikke.vasKruger-Rumpf er navnet på en etikett jeg syns jeg alltid ser i polhyllene. Men vinene er ikke merket øko og jeg har derfor hatt en lei tendens til å passere dem (Jeg er så vant til en viss reaksjon når jeg spør importører på vinmesser om vinmakerne deres driver øko/bio, nemlig at det automatisk utløser ivrig – ofte for ivrig – hodenikking, etterfulgt av det for meg tvilsomt beroligende: «de driver så øko de kan, de sprøyter bare når de må». Hvor ofte «må» man? Hvor går grensa for «må-ing»?). Men så fikk jeg en anbefaling på K-R på Vinmonopolet, og lot meg sjarmere. Jeg skulle snart bli sjarmert i senk. Det viste seg nemlig at familien Kruger-Rumpf hadde gått til anskaffelse av en del geiter (!), som de lar beite mellom vinrankene, særlig i de bratteste hengene.
Vi befinner oss selvsagt i Tyskland, i regionen Nahe, hvor denne vingården ble grunnlagt i 1709. Rundt 1900-tallet var gården blant de best ansette i regionen, og stod ikke tilbake for naboregionen Rheingau, men Stefan Rumpf overtok i 1984 en gård som var nær bankerott (det var sikkert mange årsaker, men etter andre verdenskrig var det en tendens over store deler av Europa til å masseprodusere seg ihjel. I lys av den siste store ammoniumnitrat-eksplosjonen på kaia i Beirut, som blåste ut hele byen, er det ikke rart at det var eksplosjonsartet vekst i jordbruket da de begynte å bruke kunstgjødsel,- som nettopp er lagd av ammoniumnitrat og har sitt opphav i bombe-bygging under verdenskrigen). I Nahe ble dyrkningsarealet fordoblet (!) og særlig var det den berømt-beryktede Liebfraumilch i ulike blandingsforhold som drev dette massehysteriet. Som vi må ingen måte er kvitt idag! Det tok tålmodighet, amerikansk eksport, og risikofylt langtidsleie av favorittmarker, for å oppnå nok stabilitet til å bygge det Kruger-Rumpf-vinhuset vi ser idag.
Sønnene Georg og Phillip er også blitt involvert, og så vidt jeg kan forstå er Georg en forkjemper for økologiske prinsipper (jeg har ennå ikke møtt ham selv). Vingården har visstnok drevet etter slike prinsipper i flere år, og er nå i gang med sertifisering. De holder bier på gården, og høster alle druer for hånd. Det dekkes med halm mellom rankene istedetfor å bruke ugressmidler, og de bruker naturlig gjødsel (som min farmor ville sagt: Møkk). De mest fruktige vinene spontanfermenterer med naturlig gjær, men innimellom må de tilsette fremdyrka gjærstammer for å fullføre fermenteringen. Utover det mener Georg som sin far: «i vinkjelleren kan du ikke gjøre vinen bedre, bare verre.» Denne roseen er 100% Spätburgunder, også kjent som Pinot Noir, og har ligget kun på stål. Vinmakeren selv sier at det er en vin som får deg til å lure på hvorfor flasken er tom igjen,- og det er jeg tilbøyelig til å applaudere.
Det første som slo meg om denne vinen da jeg tok en slurk, var at den føles levende. Nydelig vibrerende syre, svale men modne røde bær, takket være dyrkningsstedets kombinasjon av vindrag fra elva Nahe og de steile porfyrformasjonene som magasinerer varme. På duft litt alko som forsvant ved dekantering, tindrende friske bringebær og noe jordbær. Satt som knall til min «Erte-tett» (se oppskrift nederst), og til potetsalat med kapers og vårløk. En gripe-til-rosè!
Krüger-Rumpf Pinot Noir Rosé Dry 2019 (vinmonopolet.no)
BONUS: Rosévin til norsk brun geitost
Rosévinsmaking. Foto: Silje L Meskestad, styremedlem og vinskribent NVkF, vin.ikke.vasJeg kom i snakk med importøren Ekjord på Vectura-messe fordi de har en serie viner som kalles Crudo (rå), som er økologisk sertifisert. I den sammenheng fikk jeg også plassert vinmakeren Pablo Claro på det mentale vinkartet mitt, en vinmaker hvis viner er både øko og biodynamisk sertifisert. Vel, vinmaker og vinmaker, det er en hel familie av tre søsken som står bak kallenavnet Pablo Claro, og vinhuset deres er Dominio de Punctum. Gården ligger i Spania et stykke øst for Madrid, nesten midt inni landet altså og 800 m.o.h,- Spania er faktisk etter Sveits og Østerrike det mest fjellrike vindyrkende landet i Europa. På tross for høyden og den sterke solen, har gården gode vannforhold med leirerikt jordsmonn, noe vinplantene nyter godt av. Gården ble overtatt av søsknene i 2005, . En av rødvinene deres er allerede blitt omtalt her på NVkF, mens rosévinen tok jeg i nærmere øyesyn på Polet i Drammen. Etikettene er lette å kjenne igjen (jeg får assosiasjoner til motorsykkelklubb-emblemer), det er noe spansktalende skinnvest og broderte hvite tørkler over det.
Denne rosévinen er laget på 70% Garnacha, også kjent som Grenache i f.eks Frankrike, og 30% Bobal, en levantisk druesort som ofte er assosiert med bulkvin fordi den ikke har så strukturerte tanniner (i høylandet kan det komme tidlig nattefrost på høsten, og det har vært tendens til å dyrke kvantitet fremfor kvalitet). Jeg tror Bobal med den økologiske tilnærmingen mange av de unge vindyrkerne har, er i ferd med å få bedre ry. Søsknene bruker hverken insektsgift, plantegift, eller syntetisk gjødsel i vinmarkene, ei heller kjemikalier i vineriet. Som franske Sulauze er de opptatt av å leve med naturens sykluser, og understreker at jorda er vinplantenes matfat. Alt henger sammen med alt. Jeg tenker på Goebel, som viste med sitt teorem at forståelse ikke er additiv. Vi må begripe helheten.
På duft: vaniljesukker! Deretter bringebærdrops, og tuttifrutti. Hva skal jeg med en sånn vin til middag??-tenkte jeg. Men så var det noe gøy over den da, og jeg måtte våge en slurk, og ble overrasket av en meget forsinket syre. Det viste seg at denne bleke luringen bar i seg evnen til å holde ettersmaken lenge, og at den klare syren etterhvert ble fint integrert med de sødmefulle aromaene. Hva så med middagen? Vel, er det noe som er vanskelig med vin til salat, så er det fyrrig ruccola. Men det tok denne luringen på strak arm. Pepper var mer enn velkomment. Noe annet som var fryktelig gøy, var at denne roseen utgjorde en himmelsk kombinasjon med noe så rart som norsk brun geitost. Men det må være ekte, ikke noe vanlig kumelksbasert brunost. Har du hørt om oppstyret rundt den prisvinnende heilfeite geitebrunosten til den koselige budeia Barbro Stordalen i Tinn? Bare prøv, så slår vi et slag for den norske bondestanden samtidig!
Pablo Claro Special Selection Rosado (vinmonopolet.no)
Erte-tett (en grov mos):
Hiv erter og brokkoli i kokende, saltet vann et par minutter. Hell av.
Klunk oppi litt tamari og kjør lett med stavmixer, det skal være grove biter!
Fyll i glass, og dander med ruccolo og skiver av hvit geitost.
Se bilde