Brunello er en av vinverdens høyst skattede viner, men det koster, og vinene er litt voldsomme, særlig hvis du ikke skal ha en fet biff på tallerkenen.

Det finnes et rimelig og hederlig alternativ, fra de samme produsentene, fra de samme områdene, og fra samme drue. Vinen heter Rosso di Montalcino.

Den slippes ung fra vingården, den har denne deilige, ferske fruktigheten, lys og levende. Noen ganger kan den gå i retning av burgund, delikat smak av sommerens bær, frisk syre og fast og fin og som regel av meget høy kvalitet. Og prisen? Rett over 200 kroner, en brunello drar seg lett over 4-500 kroner flasken.

Eksempel 1: Col d’Orcia Rosso. Druene dyrkes i sørvendte vinmarker på opp mot 400 meter, gjæres i ståltanker, og så helles den over i slavonske store eikefat i 12 måneder (og litt på små fat). Vinen er lys, og så overraskende intens og konsentrert duft, smaken er fyldig, vinen er kompleks til å være så ung, den er bløt og har til og med lang ettersmak. Pris: kun 249 kroner.

Rosso di Montalcino er litt bortgjemt, helt ufortjent, ikke alltid lett å finne i Vinmonopolets hyller, ikke alle har den. Den får sjelden den oppmerksomheten den fortjener. Men det finnes hele 74 varianter på Vinmonopolets bestillingsutvalg. Den dyreste er Poggio di Sotto til rett under 1000 kroner.

Rosso di Montalcino er laget av druen sangiovese. Vinene er saftige og syrlige, ganske høy alkohol, men det merkes knapt – den er godt integrert i frukten.

Selve flaskene er staselige, har ingen preg av at vinen er noenlunde billig. Også rent utseendemessig får du god valuta for pengene her.

Eksempel 2

San Polo Rosso di Montalcino 2020 driver økologisk. Her er vi på sørøstsiden av Montalcino-åsen, enda litt høyere, rundt 500 meter. Det er tørt og mye vind, det gir sunne vinplanter. Vinen er litt mørkere her enn Col d’Orcia, nesten dyp rubinrød. Det går mer i mørke bær og kirsebær. Et hint av fat. Frisk og fyldig, og også her lang ettersmak. Pris: 299 kroner.

Vi traff Francesca Begotti fra San Polo på en Moestue-messe i Oslo nylig:

– Vi høster druene fra en egen parsell, en annen enn brunello-druene Vi gjærer vinen i sementtanker, slik at vi får fram den delikate frukten. Så lagres vinen i gamle eikefat i mindre enn ett år, og så et par måneder på flaske, før de sendes ut på markedet. Druene er av akkurat samme klone som brunello, men vinen får et annet uttrykk. Grunnen er at jordsmonnet er litt annerledes, vi beholder flere druer på planten og gjør mer ekstrahering, det vil si uttrekk av frukt. Og altså kortere lagring på fat. Resultatet er en mer saftig og lettere stil enn brunello . Men vinen er ikke av dårligere kvalitet, bare annerledes, sier hun.

Ja, Rosso di Montancino er ikke sekunda vare. Det er en vinstil i seg selv. Produsentene dedikerer ofte gjerne egne druer til dette formålet, for de vil også ha viner som raskt kan sendes ut på markedet. Storebror brunello er meget kapitalkrevende, reglementet sier at den minst må lagres to år på eikefat, og fire år på flaske – før den kan sendes ut til butikkene. En Rosso, derimot, er raske penger, for kravet er bare minst seks måneder på fat.  

Det er absolutt to ulike vinstiler, men en rosso gir noe av de samme konsentrerte aromaene som brunello, bare lystigere og mer lettdrikkelig – passer utmerket til pasta, pizza, kanskje kyllingretter, stekt svin. Eller bare med litt potetgull eller nøtter ved siden av.

Eksempel 3 Talenti  Rosso di Montalcino 2020. Flotte dufter av mandel og blomster og urter, i munnen er den behagelig, med fersk frukt og god lengde også denne. Rett og slett en nydelig, klassisk rødvin til kr 299,-..

Hvordan oppstod så denne vintypen kalt «Rosso di Montalcino»? På 1960- og 1970-tallet begynte noen brunello-produsenter å lage noe de kalte «Vino Rosso dai Vigneti di Brunello», viner som ikke var så lenge på fat. Dette ble populært. Markedet for brunello var ikke enkelt på grunn av de høye lagringskostnadene. I 1983 fikk så Rosso di Montalcino offisielle anerkjennelse med stempelet DOC (Denominazione di Origine Controllata), altså den nest øverste klassifikasjonen i Italia (øverste er DOCG).

Noen produsenter har tatt produksjonen et steg videre, og lager enkeltvinmarksviner av Rosso, og noen lagrer dem lenger, slik at vinene nærmer seg brunello. Så Rosso har utviklet seg fra en enkel vin, til å ha sin egen identitet. En vin som fortjener et liv i rampelyset.

Eksempel 4 Fossacolle. Nå nærmer vi oss en brunello, dette er høyoktan rosso, masse kraft, fruktig, men også sekundæraromaer, som lær og tobakk, det er trøkk i denne, og prisen klatrer, opp til 349,-. Vi får i glasset aromaer av mørke bær og kirsebær. Det er mye smak som er presset inn i denne flasken, her har de trukket maks ut av druene. En deilig høstvin tll lam og vilt.

For dem som liker en fast, fyldig, fruktig rødvin av godt gammelt merke, prøv en Rosso di Montalcino!