Grøss. Tør en vinelsker å lese en artikkel med tittelen «Plast i vin»? Tja. Tør vinskribenten å skrive svaret?

Nei. Siden vindrikking er så sterkt forbundet med «endelig-fredag!» og kos, er det å spørre om plast i vin omtrent som å legge en granat på tacolefsa. Man blir for beskyldt for å lage dårlig stemning.

Men denne vinskribenten tør å beskrive et landskap som gjør at du kan trekke dine egne slutninger. For å starte med det åpenbare: Hvor ofte tenker vi på at vi bor på en planet? Som ikke vokser i størrelse? Som for alle våre praktiske formål, er et lukket system? Hva gjør man med søppel i et slikt lukket system?

Jo, vi graver det ned i bakken og håper det ikke skal dukke opp igjen. Men så dyrker vi jo vinplanter i denne samme bakken da, på denne Planeten hvor man har funnet dødbringende mikroplast selv på det dypeste hav og det mest avsidesliggende snødekte fjell. Foregår det et sakte mord også på vår kjære vin? Foregår det rett under nesen på oss? Det som etterhvert kommer til overflaten er en skikkelig thriller… I denne del 1 følger vi tips om et mulig mord på vinåkeren. Men som i alle gode thrillere: det kan dukke opp flere lik.    

Mordet på vinmarken

La oss starte på betryggende avstand, og anta på forbilledlig forskningsvis at det ikke er noe plast i vin. Så kan vi se om denne hypotesen står seg. Her er det første glimt av det landskapet jeg ser: For et par år siden var jeg på DNs Champagnemesse i Konserthuset i Oslo. Etter å ha rikosjert behøvelig fra den ene fristende boblen til den neste, kom jeg hos en jordnær importør i en lengre samtale som skremte vannet av meg. Spytte-frekvensen min er alltid på max på messer, om enn med tristhet!- men plutselig ble det en ren glede å spytte ut de edle bobler så fort som mulig. Hvorfor? Det har vært vanvittig mye plast i en del av vinmarkene i Champagne-distriktet, fikk jeg høre. Informasjonen var så forstyrrende at selv om jeg ni-koste meg gjennom hele Champagne-messen, begynte jeg så fort jeg var hjemme igjen å lete etter forskningsrapporter. Jeg har jo aldri vært i akkurat Champagne, og trengte bevis. Men det var nesten umulig å få treff på mine engelske søkeord. Jeg fant forøvrig henvisinger til lokale observasjoner og historier, om hvor plasten i de champagnske vinmarker kommer fra, og disse får duge. Du kan selv sjekke lenkene nederst i kapittelet her 😉

Historisk er det nemlig slik at vindyrkerne nord i Frankrike på begynnelsen av 1900-tallet, trengte kompost til vinmarkene sine, og dette fikk de gratis tilgang på gjennom et samarbeid med myndighetene i Paris. I utgangspunktet er det ikke så ille, at matavfall og annet komposterbart husholdningsavfall fra storbyen Paris sine innbyggere, skulle gjødsle åkrene til bøndene. Men så fant vi olje på 60-tallet, og antall plastartikler i husholdningene eksploderte i et slags petro-kjemisk paradigmeskifte. Mellom 70- og 90-tallet var det altså plastposer, glass, papp, og fargerike plastbiter i det avfallet som ble dumpet i Champagne for å berike jordmonnet – bokstavelig talt. Ikke før i 1997 ble denne praksisen forbudt! Idag kan det se slik ut i store deler av Champagne at det er nesten ørken mellom vinrankene: avfallet som var komposterbart har gått i oppløsning, mens alle ting som er herda (dvs. smeltet og smidd) ligger igjen.

Meitemark og dobbeltmord

Hva er så dette «plast» som ligger igjen? Det er et tilsynelatende uskyldig lite, men syntetisk molekyl kalt monomer, som har blitt festet sammen med tusenvis av likesinnede. Sammen danner de lange kjeder og gitter kalt polymerer (poly=flere). Polyetylen er velkjent, som plastflasker. Som regel må man tvinge disse plastmolekylene sammen under høy temperatur, høyt trykk, og med en dose skitne tilsetningsstoffer (som kan lekke ut fra plasten over tid, f.eks. i vinmarken). De blir herdet sammen, til evig tid (tilsynelatende! – les del 2). Det er altså en bestandighet over polymerer som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

Men hvis plasten er så bestandig, hva er problemet med at den ligger i jordsmonnet? Jo, studier viser at den livsnødvendige meitemarken skyr mikroplast som pesten. Den bedriver da unnvikelsesatferd, og forlater klokelig området, selv om den hverken kan se eller lukte mikroplasten. Selveste Darwin ga ut en genial bok i 1881 kalt «The Formation of Vegetable Mould throught the Action of Worms». Tittelen er selvforklarende: meitemarken omdanner dødt plante- og gjødselmateriale til mold full av nyttige næringsstoffer for f.eks. vinplantene. Hvis det ligger uoppryddet plast i vinåkrene i Champagne, fører det kanskje til dårligere tilgang på naturlige næringsstoffer for vinplantene (og kanskje mer kunstgjødselbruk), og kanskje jordsmonnet forderves. Et mulig dobbeltmord!

Nå tenker du kanskje at det er best å bytte til norsk eplecider og potet-akevitt så fort som mulig. Dessverre kom jeg over en artikkel om hvordan plastpartikler dukker opp også i norske åkre, i form av gjødsel laget av vårt matavfall. «Du kan se plasten med det blotte øye», sa en fortvilet bonde (cnytt.no) til Landbruksminister Bollestad. Det er altså plast i vår biogjødsel, som blir spredt utover norske åkre (ihvertfall i Vestfold). Så hva skal vi drikke?

Innledningsvis sa jeg at jeg skulle antyde et landskap du kan trekke egne slutninger fra. Om det fortsatt ligger plast i noen av vinmarkene i Champagne-distriktet, betyr det jo ikke at det er plast i vin. Hypotesen står seg. Og det fins sikkert tusenvis av dedikerte druedyrkere i Champagne hvis vinmarker er fulle av gress og blomster og biologisk mangfold. Blant dem er huset Leclerc Briant, som du kan lese om på NVkFs nettsider. I mellomtiden leter vi videre, og i neste del av denne Påskethrilleren forlater vi Champagne, og drar til et annet vindistrikt hvor vi går ned i selve vinkjelleren for å lete etter spor. Følg med!

Vil du lese mer om plast i vin?

Imagining a Better Future for the Soils of Champagne (vinography.com)

Champagne: From Trash Dump to Eco-Warriors (wine-searcher.com)

Video om plast i vinmarken i Champagne (youtube.com)

Plast i jord, NIBIO rapport (pdf)

– Du kan se plasten med det blotte øye (cnytt.no)