Ukens vin: Gaia Thalassitis 2021, Santorini, Hellas.

Jeg er ikke av dem som lett lar seg bevege av aparte teorier. Om UFO’er fra det ytre rom, om overtro og gnikking på krystallkuler for å se fremtiden, etc, etc. Ja, du skjønner sikkert hva jeg mener. Så da er det sikkert ikke vanskelig å skjønne den skepsis som skjøt frem i brystet under mitt besøk hos produsenten Gaia på Santorini. Vi hadde snirklet oss nedover de trange gatene på vulkanøya Santorini, nedover til vingården som faktisk ligger like ved den lavasvarte stranden på østsiden i Exo Gonia. Brølende fly landet og lettet like bortenfor. På den lille, men travle, flyplassen. Yiannis Paraskevopoulos, eier og vinmaker på Gaia, hadde holdt en smakning  av hele deres portefølje akkurat der i strandkanten. Og nå satt vi på en liten, upretensiøs restaurant, en slags taverna. Så halte han opp en flaske fra bagen.

– Denne, denne har faktisk kommet fra havet. Vi hentet den opp i går, sa han, med ikke liten stolthet.

Jaha, ja. Here we go. Det skulle liksom være noe spesielt med viner som har ligget på havbunnen en stund og som bare er tatt opp igjen. Noen mystiske krefter skulle liksom gjennomtrenge flaske og kork og alt og gjøre noe med innholdet. Den må man lenger ut på landet med, tenkte jeg.

Så har jeg tenkt etterpå hvordan smak egentlig oppstår. Redskapene er jo munnhule, tunge og nese. Men det er jo hjernen som gir ord på det. Og jeg kan sverge på at denne vinen var noe helt spesielt, ja, noe jeg kommer til å huske resten av livet mitt. Det var akkurat som om det – i tillegg til Assyrtiko’ens saltaktige, mineralrøyaktige, sitrus- og epleaktige friskhet – var et anstrøk av grønt, friskt hav. En dybde også i vinen. En ekstra fylde.

Prisen er i hvert fall spesiell på disse vinene som har ligget under havet. Rundt 6000 kroner, lot jeg meg fortelle.

Kan hjerner og munner og ganer ta så feil? At det egentlig ikke var noe så spesielt med den?  Jeg kan vel bare si såpass at jeg aldri kommer til å glemme den opplevelsen.

Men den Thalassitisen vi får i Norge har ikke vært senket på havets bunn. Den har bare vært i lagerrommet på vineriet i Exo Gonia. Men det er hva vi trenger nå, denne saltaktige – ok, litt sjø, da, men mer steinsjø, neida, hva er det vi egentlig har her?

Joda, en Thalassitis som er krisp, elegant. Neste år er det 30 år siden første årgang av den, og det var den som bragte Gaia frem i rampelyset også siden det var første vin som ble laget på denne helt spesielle øya med 3000 år tradisjon i vinmakingskunsten på uvannet lavagrunn.

Dette er jo en terroirdrevet vin uten fatbruk. Naken, nesten.