Falt litt ut av motebildet er Chianti. Men hvorfor ikke ta en liten smakstur tilbake dersom man har noe lett og ukomplisert på tallerkenen?

Pussig hvordan noen vinområder liksom kan havne i glemselen? Chianti. Du husker vel Chianti? Ikke så mye blest, lenger, omkring dette området i midt-italia, er det vel? I Toscana. Jovisst Toscana, men beliggende mellom Chianti Classico – som er indrefileten til Chiantivinene – og de enda mer prestisjefylte områdene Montepulciano og Montalcino i sør i den andre retningen, frister vinene fra appellasjonen Chianti Colli Senesi en mer anonym tilværelse. Altså en Chianti fra kollene/åsene rundt Siena. Den vakre byen som i sin tid var en bystat med Firenze som mektig fiende.

Mange hundre år før vikingene begynte å herje i Europa var Farnetella og området her et dyrkningsområde for landbruksprodukter og vin. 5-600 tallet var tiden da dette området visstnok ble tatt i bruk. 

Men bare et hint om den lange historien, fordi vi hopper rett til nåtiden der Stor-Chianti – som man kan kalle hele sulamitten – er beskjedent i bakgrunnen for sine mer berømte vinfettere. Kanskje er det fremgangen for Piemonte-vinene som har skjøvet Chianti nedover på prioriteringsstigen.

Mens hovedfokus i Chianti fortsatt er på Sangiovese-druen, Jupiters blod, som navnet betyr, er de internasjonale druetypene som Cabernet Sauvignon, Merlot, Chardonnay og lignende blitt viktigere og viktigere. Så kan man med et kynisk snerr si noe i retning av at hvorfor skal man drive på med slikt når man har den lokale Sangiovese-druen? Er de ikke stolte nok av den? Antagelig ikke. Eller at man av forreningsmessige og salgsmessige årsaker vil appellere til mer internasjonale smaker, med dypere, mørkere, søtere bærfrukt.

En typisk Chianti smaker av syrlige kirsebær/moreller. Ofte med en kjernebitterhet i finish. Dette gjør dem til gode matviner, men ikke så velegnede som koseviner. Som vi har mer av nå. Bløtere, søtere varianter. Dessuten går vinforbruket i verden nedover og konkurransen blir hardere.

Hvis det er sånn at Sangiovese fra Chianti ikke har så mange strenger å spille på, hvorfor skal man egentlig bry seg om den? Kanskje fordi den spiller bra på de strenger den har og at de er akkurat passelige til mat med middels trøkk. Hverdagsmat. Enkel mat. Kylling. Et lite kjøttstykke. Pasta med kjøttsaus. En pizza. Kotelett. Kjøttboller. Du skjønner tegningen. Men også en skikkelig Bistecca Fiorentina og en Riserva. Ja, hvis hvis man har bedre vinmarker og kjører druene dem inn på nyere eikefat, får man mer krydder og støtte og vanilje. Da får man en Riserva-vin. Som tåler noe mer lagring enn de vanlige Chianti-variantene som drikkes gjerne de første 2-3 årene etter tapping på flaske. Og som med årene også antar er fint, høstlig preg.

Her er to varianter. Den ene fra åsene rundt Siena. Den andre fra Classico-området mellom Siena og Firenze. Den ene er regelrett billig, den andre er også godt innenfor det budsjettmessige. Prisen blir her et salgspunkt i seg selv.