Ukens vin: Marjan Simcic Ribolla Brda Classic 2022, Slovenia

Det tryggeste for oss mennesker synes ofte å være å gå opptråkkede stier der vi har gått før. Der vi vet hvor vi går og hva vi får av opplevelser. Men hvis jeg nå nærmest kan garantere at en vin du ikke har smakt før vil smake godt (lur som jeg er garantererer jeg ikke 100 prosent, men nærmest mulig), vil det da være mulig å overveie den andre stien (The road less traveled, jfr den amerikanske dikteren Robert Frost)? Prøv, da vel. Spesielt når vi ikke trenger å konke oss og lommeboken vår.

Slovenia. Hva vet vi om det? Tidligere del av Jugoslavia, like over grensen fra de østlige delene av Italia. På Balkan. Det tidligere så urolige hjørnet av Europa. Nå hersker freden. Og andre ex-jugoslaviske deler slik som Kroatia med byer som Dubrovnik og Split mesker seg med Euro-stinne turister som virkelig får kjørt seg og lommebøkene varme. Jeg besøkte nylig øyene utenfor fastlandet der på jakt etter vin-godbiter. Mye middelmådig, men noen få højdare. Blant annet Grk fra Korcula. En drue dyrket på sand og stein med et tydelig kalkmineralsk preg i vinene. Mange av vinene fra disse varme strøkene blir litt slappe og varme og plommete og mangler nerve og friskhet. Det var med disse Korcula-vinene friskt i minne som et velkomment alternativ til de slappe at jeg satte meg til et bord og fikk servert vinen til den store vinkometen i Slovenia, Marjan Simčič. (Utt. SIMM-sitsj, etter det jeg kan forstå) Og grunnen til at jeg tør å komme så nær som mulig med en smaksgaranti er at denne vinstilen har noe for begge leirer. De som vil ha fylde og opulens og frukt i vinen. Og de som vil ha mineralitet, nok friskhet og en kjerne-nerve i vinen. I dette tilfelle en hvit vin med det klingende navnet Marjan Simcic Ribolla Brda Classic.

Det som utmerker denne vinen fremfor alle de andre plommete vinstilene fra Balkan og Ex-jugoslavia er jordsmonnet. Noen annen forklaring er det trolig ikke. Leire, skifer, mineralrik kalkstein er grunnen til grunnen. Her er vi så med et nytt navn å lære: Opoka. Prøv å si det fort 10 ganger etter hverandre. Prøv eventuelt med en eneste gang. Opoka. Og for ytterligere å dunke inn i oss at dette er spesielle saker, har Marjan Simčič lagt til ordet Cru. Altså Opoka Cru.

Han er litt fransk i hodet siden han kaller foretaget sitt for Domaine Marjan Simčič. Og Opoka Cru viser at han vil spise kirsebær med de store, som det heter. Altså de franske. Greier han det? Absolutt mer enn rimelig bra, vil jeg si. Hans rimelige Ribolla Gialla ligger og vaker rundt 87-88 poeng, noe som er meget bra fra min karakterhånd. Som er strengere enn mange andres.

Røde også I tillegg til Ribolla Gialla og Chardonnay, som han også har, har Marjan Simčič også satset på hjerteknuserdruen Pinot Noir. Pinot Noir fra Balkan hadde jeg ikke gitt mange sjanser på papiret, i hvert fall. Men se når vinen kommer i glasset om ikke dette er drikkelige saker. Til en pris, da. Vinen er varmere i stilen og smaken enn vi er vant med fra Bourgogne, men den kan minne mest om California-Pinot’er i min munn. Varme jordbær, hakket før syltestadiet, men så vidt innenfor. Dempede tanniner og sødmefull duft. Nei, vi får ikke noen Volnay. Stilen er varmere enn de røde burgunderne. Men den gjør nytten. Her begynner prisen som nærmer seg 400 kroner å bli litt vanskelig. Men som uttrykk for at det rører fredelig på seg fra Balkan, er dette morsomt. Det ville også ha vært morsomt i en blindsmakersammenheng.