En virkelig god magnumflaske Champagne til bare 680 kroner… Det er et godt kjøp. Extra Brut er den også, hvis det betyr noe. Lavt henger den, prismessig, men sur er den ikke.

Ukens vin: Bernard Longclas Blanc de Blancs Extra Brut, Champagne

Det er, pussig nok, blitt et slags merke på hvor langt man er kommet uti champagne-smakernes verden at man bare går for Extra Brut eller Zero-kategorien. Min påstand er at mange av disse restsukkerløse Champagnene ikke tåler det. De blir for sure og nervøse. For meg er det ikke noe adelsmerke at det ikke finnes ett eneste gram restsukker i en Champagne. Eller noe i nærheten. Snarere tvert imot. Jeg synes Champagne – med CO2-bobler som har den egenskap at den øker syrefølelsen – gjør vinene surere og mer nervøse enn hva godt er. Og dette kommer fra en fyr (meg) som ellers ikke kan fordra sukker i drikke eller mat.

I tillegg har det vist seg at Champagne med noe restsukker, lagrer bedre enn sukkerløse varianter.

Kanskje skyldes denne lille fronten mot de aller tørreste variantene at magen sier fra når det blir for mye surt. Og mye rart har jo passert gjennom den i årenes løp.

En annen faktor er at litt restsukker (nivåene har jo også krøpet greit nedover de siste årene, 5-6-7 gram pr liter i den vide Brut-kategorien er nå helt vanlig) gjør matchingen til mat enklere. Boblevinen tåler mer juling fra maten, den tåler litt stivelse i tilbehør som er blitt omdannet til sukker. Den er mer bruksvennlig.

Bernard Lonclas synes å være i det kontemplative hjørnet der han prøvesmaker det som ser ut til å være baseviner fra hans vingård. Foto: Produsenten.

Men hvorfor har du nå valgt ut en nærmest sukkerløs (3,4 g pr liter) Champagne til ukens vin? Vil du nå sikkert spørre. Er ikke dette å skyte seg selv i foten? Møte seg selv i svingdøren? Sage av grenen du har satt deg på?

Nei, fordi man kan ha et relativistisk syn på ting. Hovedpåstanden er at ikke alle restsukkerløse Champagner tåler det like godt å være uten. Men noen tåler det. Slik som denne. Det vil jo blant annet være avhengig av både druekvalitet og lagring og opphold på berme.  Bruker man gamle vinstokker til å produsere en Champagne, vil den ekstra kvaliteten man får gjennom det kunne hjelpe i retning av å produsere en mer kompleks vinsmak. Kanskje også med litt ekstra pondus. Og mens jeg sitter her og skriver og tenker over dette, slår det meg at grunnen til at denne ikke føles «sur» eller for syrlig er at grunnen kan være druetypen. Som bare er Chardonnay. Altså at det er en Blanc de Blancs, og hvor det ikke er noe Pinot Noir og Pinot Meunier involvert i det hele tatt. Chardonnay gir litt eleganse og litt fruktighet, mens de røde gir mer pondus og kraft, og det kan være grunnen. Men det er litt spekulasjon.

Bernard Lonclas er mannen bak dette ganske så ukjente Champagnemerket. I den ganske så ukjente Bassuet-landsbyen. Terroiret rundt her skal være ekstra gunstig for Chardonnaydruer. Maison Lonclas ble etablert så sent som i 1976, og har ikke århundrevis med tradisjoner. Sammen med datteren Aurelie, lager han disse blandingscuveene som må til for å lage dugelige dråper.

Uansett er dette en brukbar og festlig magnum som ikke koster skjorta. What’s not to like? Som man sier på nynorsk. Den er til og med i Basisutvalget, Vinmonopol-kategori 5.

Bernard Lonclas synes å være i det kontemplative hjørnet der han prøvesmaker det som ser ut til å være baseviner fra hans vingård. Foto: Produsenten.

14612805
Bernard Lonclas Blanc de Blancs Extra Brut
Champagne, Frankrike
679,90 kr (basis)
88 poeng (terningkast 6)

Dette er et skikkelig godt kjøp, og en mer enn passabel Champagne til prisen. Extra Brut- uten at den kjennes for tørr og syrlig ut. Litt pære, epler og nøtter i starten på aromabildet, så en mild, nøttete smak med middels fylde og en fin mousse. Har litt sitrus også. Og en svært lav prislapp for dette er en magnum! Bare 3,4 g restsukker. Passer til: Sushi / sashimi, skalldyr, spekemat, fisk, aperitiff.
Autentico AS