Det har de siste ukene og månedene vært en rekke større og mindre diskusjoner og artikler rundt vinkritikeres kritikk. Eller kanskje snarere mangelen på kritikk.

For det første, jeg skriver heller ikke så mye rent ut kritisk. Det er de områdene jeg dekker hundre prosent hvor man ser de dårligste scorene fra meg. Bordeaux og burgundsidene jeg driver har 100% av mine smaksnotater så fort jeg har smakt fem viner fra produsenten. Med andre ord dukker også de dårlige notatene opp. Men da må man også lete etter dem. Hvorfor skriver vi, og jeg så få kritiske saker? Det enkleste svaret er at det er så mye god vin der ute at vi strengt tatt ikke trenger å bruke spalteplass på dårlig vin. Vi har blitt bortskjemte. Jeg vil nesten si at kritikk av en vin er at du ikke finner en artikkel om den. For den er antagelig smakt. Av oss alle, om den er på polet. I alle fall de fleste av oss. Jeg publiserte en periode alle notater jeg skrev på viner smakt som ble sluppet på polet. Dermed så man også hvilke som ikke fikk god omtale. Men interessen for en slik tjeneste (betalingstjeneste) var laber, så jeg la ned tjenesten. For det er en forskjell på vinskribenter og andre kritikere. En bokanmelder jobber antagelig i avisen med fast lønn. Det gjør også de som anmelder biler.

I Norge er det i dag nesten ingen ansatte som skriver om vin. De fleste er freelancere som blogger gratis for at du skal få tips. Skriver man for negativt inviteres man ikke tilbake på smakinger, og du kan som leser heller ikke kreve kritikk av produkter når du ikke er villig til å betale for nettopp den kritikken, eller rådet. Om du abonnerer på en tjeneste så fikk man i alle fall fra meg de dårlige kjøpene også. Man fikk alt. Ufiltrert. Det bør du forvente som abonnent av nyhetsbrev på vin. Men folk abonnerer ikke lengre. Jeg møter argumenter som at man får jo så mange gode tips gratis uansett. Joda, men da uteblir også kritikken. Problemet for magasiner er at det er svært begrenset med plass. Og da er det vel bedre å bruke plassen på det som er moro?

Men vi har en siste side også. Mange av de som skriver om vin er pasjonerte vinelskere. Jeg skriver mange, for det er faktisk unntak utrolig nok. Men når du er pasjonert er du ikke mindre ærlig, men du ønsker å formidle gleden av et godt glass med vin. Gleden av å dele flotte opplevelser med andre. Gleden over noe usedvanlig bra. Og det trenger ikke alltid være dyrt. Eller sjeldent. Mange savner artikler med de virkelig dårlige kjøpene, men slike artikler er det langt i mellom. Jeg tenker at om du ikke finner en omtale er det den beste måten å tenke på det som dårlig kritikk. I aviser har det gjerne vært han eller hun som likte å gå på kino som ble filmkritikeren, han eller hun som likte å lage mat hjemme som ble vin eller restaurantanmelderen, og han som skrudde veteranbil ble biljournalisten. De var kanskje ikke fullt så pasjonerte og dermed var det lettere å kritisere.

De som begynner å blogge om vin har gjerne forelsket seg i drikken. De skriver ikke for å please deg som leser, de skriver for å få tilgang til bransjesmakinger så de selv kan lære og smake mest mulig. Noe å ha i bakhodet neste gang man ikke synes et abonnement på vinkritikk er nødvendig.