Ukens vin: Durius Tempranillo 2021, Marques de la Concordia, Spania.

Det er med en viss frykt og beven at jeg omtaler denne ukens vin. Minnene går tilbake til en gang i min tid som Aftenpostens vinskribent da jeg omtalte nettopp en dugelig billigvin i rosende ordelag, men la til at det ikke var noen Ch. Lafite-Rothschild vi tross alt snakket om her. Det er jo et godt stykke unna toppen. Da fikk jeg så hatten passet fordi denne vinen var milevis unna Lafite-Rothschild etter at klageren hadde smakt på den. Ja, nettopp. Milevis unna. Men ikke på en annen planet. Det er en rødvin. Den har noe fat. Til og med litt søt råtobakk lurer pent baki der. Planeten heter rødvin. Som kan drikkes.

Durius Tempranillo er en billigvin som kommer fra vinmarkene rundt Salamanca i det vestlige Spania. Hvordan jeg vet det? Jo, jeg var der i oppstarten, tidlig på 2000-tallet. Det ble satset hardt på viner fra nydyrkninger der i området og det var et stort prosjekt for produsenten.

Nå har vinstokkene fått alder, og jeg synes denne vinen leverer glatt til prisen. Vi snakker tross alt om noe som er helt i kjelleren. Og da har vi altså ikke å gjøre med en Lafite.

Hva har vi å gjøre med da? Jo, en Tempranillo – som i Rioja – som har beholdt noe av frukten, men som fortsatt er umiskjennelig spansk. Eller er den det? Ja, og nei. Det er en av tusenvis av viner som tar litt herfra og derfra i smak. Men den er altså middels fyldig med middels munnvekt, tanninene er litt skarpe – i hvert fall når man sitter og smaker på den sammen med 60 andre viner. Men de hadde nok hatt godt av å møte litt mat i munnen. Hvitt kjøtt, rødt kjøtt, kyllinggryte med sopp. Noe i den duren.

Eller om man tar dette som en billigvin og investerer pengene i noe skikkelig spansk skinke, så er dette en vinstil som passer helt fint.