Middag med en siciliansk pionér

Kan en rødvin utkonkurrere hvitvinen til skrei, og hvorfor krasjer en prisvinnende Chardonnay totalt med kamskjell? Bli med på en eksklusiv leksjon i kunsten å kombinere mat og vin sammen med den sicilianske legenden Planeta. Fra solfylte Sørenga til Etnas vulkanske jordsmonn – her er guiden til hvordan du treffer blink (og unngår de klassiske fellene) med Sicilias mest spennende viner.

Del på Facebook

Å kombinere mat og vin, det er noen ganger lett, andre ganger kjempevanskelig. Det er så
mange nyanser å ta fatt i, og noen ingredienser kan krasje helt med vinen du har valgt ut.
Under en middag med vinmakeren til den sicilianske produsenten Planeta fikk vi en god
leksjon i denne vanskelige kunsten. For til hver rett fikk vi presentert tre ulike viner fra
vinhusets rikholdige sortiment.


Åstedet her i Oslo er passende nok den nye italienske restauranten til den kjente kokken Kari
Innerå (blant annet ex Bagatelle og Kokkelandslaget) Corso på Sørenga nede ved sjøen bak
Munch-museet. En strålende april-kveld som kunne vært midt i juli, folk vimet rundt overalt
og alle restaurantene fyltes opp. Vinmaker Patricia Toth hadde kommet direkte fra et regnfullt
og kaldt Etna på Sicilia og sitter nå midt blant oss tørste og sultne og nysgjerrige journalister.
Planeta har en helt spesiell plass i Sicilias vinhistorie, en ledestjerne i overgangen fra
masseprodusert saftvin til seriøse viner med karakter og historie. Nå er siciliansk vin noe av
det beste (og rimeligste) du kan få kjøpt, og mange av vinene passer veldig godt til mat – for
det er stor variasjon, og nok friskhet og fruktighet til å balansere så godt med ulike matretter.

Så til måltidet
Vi fikk smake i alt tolv viner til fem serveringer. Jeg synes Planeta bare lager gode viner, og
noen av deres utgaver er fast følge i vårt hjemlige kjøkken. De er også så utpregede hver for
seg at man skal være litt nøye med valg av matrett. De har hvert sitt uttrykk, de går i
forskjellige retninger, og uttrykker dermed en filosofi der voksested og nøye uttenkte
druesammensetninger preger vinene.

Vi starter friskt med Planetas gode rose-kjøp, en blanding av Sicilias egen drue nero d’avola,
og – litt overraskende – syrah.
-Vi blander inn syrah for å gi vinen mer krydder og livlighet, forklarer Patricia.

Det er en tradisjonell åpning av måltidet, med fenikkelsalami og en moden og smakrik
spekeskinke fra Soave, sprø grissini og stekt brød. Samt en bedårende arancino, frityrstekt
bolle av ris, med tre typer ost inni, gorgonzola, parmesan og mozarella, oppå en hvit
ostesaus.



Og det fungerer bra sammen med alle forrettene, den har nok syre og fylde til å takle det
fete. Og dette er jo også vinvennlig mat. Rosevinen med sin forsiktige syre skjærer pent
gjennom. Vi forsøker også to av Planetas rimeligste viner, segreta bianco og rosso, lette, dog
karakteristiske viner som gir andre smaksinntrykk, og tilfører gastronomien her andre
dimensjoner. Det er gøy å servere ulike viner til samme rett, kan bare ha litt lite i glasset.
Disse rimelige secreta-vinene til Planeta er virkelig gode kjøp til 210 kroner.

Videre. Løvtynne skiver av rå kamskjell, med en lett syrlig saus, og med løk, knutekål og
puffet ris. Vi blir skjenket tre ulike viner også her, som hver for seg, og uten mat smaker
fortreffelig. Det er supre viner. Men oppførte seg veldig forskjellige til maten, og bare en av
dem ga full klaff.


Det skulle vise seg at sødmen i kamskjellene er det utslagsgivende her. Sånn sett ble den
stramme og syrlige Planeta Bianco noe for lite fruktig , mens Planetas gjennombruddsvin, en
fatlagret chardonnay, krasjet med det sublime i retten. Det er en glimrende vin, misforstå meg
rett, men eikepreget her ville ha krevd smør og mer stekte elementer i maten.
Den tredje vinen var strålende til, og det på en av mine favorittdruer, Campanias fiano. Den
er fyldig, kremet, med innslag av steinfrukter, som fersken, sammen med sitrus og urter. Den
har den lille følelsen av sødme som satt så godt til kamskjellet.

Skrei og puttanesca
Mer sjømat, det var en skive skrei, som var perfekt saftig og fast – slik man bare får til med
noe avansert utstyr a la sous vide. Men det var sausen som bestemte retning på vinen, en
blendet puttanesca, som består av tomater, ansjos, hvitløk, kapers og olivenolje. En kraftig
og dyp saus som gjorde at rødvin ikke var helt feil, noe vi fikk her.

Først prøvde vi vår hjemlige favorittvin, Planetas frappato (nok en stedegen siciilansk drue),
som har et tydelige preg av røde bær og urter. Den er såpass distinkt at den overdøvet
retten, prøv den heller til pizza og kraftige pastaretter og stekt kylling, grillet svinenakke, slike
ting. Langt bedre passet den andre vinen, Etna Rosso, en saftig, deilig vin laget hundre
prosent på nerello mascalese (også lokal drue!). Den er sval og smaker av røde bær, nype,
litt fat – smaksaromaer som glir godt inn i den røde sausen. Og viktigst, den har moderat
med garvestoffer, er godt syrlig, og en fylde blant annet båret fram av litt høy alkohol (14
prosent).

Tredje rødvin satt også bra, med det litt vanskelige navnet Cerasuolo di Vittoria (som er
voksestedet), laget på frappato og nero d’avola. En vin med god struktur i munnen, Denne er
smaksmessig mer på jordbær-siden, moderat i syre og garvestoffer, og taklet dermed fisk og
saus meget bra. Godt jobbet av vinen!
Noen vil nok innvende at hvitvin ville passe best til denne fiskeretten, og det er jeg enig i –
men de røde, for så vidt lette rødvinene, skapte en spennende kontrast.

Søtt til desserten
Så gjenstod desserten, en liten kake av sukkerbrød, sitronlikøren limoncello, pisket ricotta og
pistasj. Dette er søtt, og vel så søt må vinen være. Og da varter Planeta opp med en helt
fantastisk dessertvin, Passio de noto, med 180 gram sukker per lilter, laget på 100 prosent
muscat. Denne er virkelig strålende, en dessertvin som håndterer hvilken som helst søt
dessert, Pasjonsfrukt og sitrus er assosiasjoner i denne, supersaftig og fyldig på samme tid.
En ganske heftig syre bærer det hele.

Planeta; pioneren
Før i tiden, for førti-femti år siden, lå vinproduksjonen på Sicilia nede for telling. Det var full
rulle med kvantum, men kvalitet fikk mindre oppmerksomhet – en stil som ble framskyndet av
EUs tilskuddsregler – jo flere druer, jo mer penger i kassa.
Nettopp Planeta snudde stemningen – opprinnelig en grønnsaksdyrker, de så potensialet på
øya. De startet med en falagret chardonnay i burgund-stil og fikk med det den globale
oppmerksomheten som de trengte, og fortsatte så med å gjenoppdage de fantastiske lokale
druetypene, nero d’avola, frappato, nerello mascalese, carricante og grillo, for å nevne de
mest kjente,

Planetas vinutvalg er mangfoldig, men fellesnevner er at de er tro mot de lange sicilianske
vintradisjonene, lager viner med stil og karakter og egenart – og de er skikkelig matvennlige
– bare sjekk hva som passer til hva!