Ukens vin: Dezzani la Vecchia Via 2004, Piemonte, Italia.

Det er egentlig to mysterier bygget inn i denne vinen:

1. Hvordan det er mulig at en streit Barbera ikke bare holder ut nesten 20 års lagring, men blir antagelig mye bedre og mye mer interessant enn de superferske, nyeste årgangene som man gjerne drikker laget på denne druen?
2. Hvordan det er mulig å selge denne så rimelig i Norge?

Det siste skal ikke jeg filosofere så mye over. Det viktige er at den finnes. Og kan bestilles. (Og i Sverige koster den bare 99 SEK, i tilfelle du er på de kanter.)

Folkedruen?

Barbera er av og til blitt kalt «folkedruen». Druevinens VW. Da er poenget at mange liker den fordi den er mørk, den har krydder, lite tanniner, ofte litt høy syre og friskhet. Og den blir drukket så snart etter lanseringen som mulig.

Jeg vil si at å drikke en vanlig Barbera er like interessant som å bivåne at maling tørker. Det må noe mer til for å røske opp i min interesse. F. eks når man lager en 19 år gammel versjon til bare 130 kroner. 129,90, for å være nøyaktig. Hva får man da? Jo, en uendelig mye mer interessant vin enn den vanlige superferske. Som regel, da. Da er jo også mange gode fra de gode produsentene, det må medgis. Men ikke på folkepris-planet.

Først er det litt overraskende at den har holdt ut så lenge. Den er altså ikke død, men den har disse spesielle lagringsaromaene. Tørket frukt, røde bær, varme kryddersorter, lær, te, tobakk. Og noe som er veldig viktig for gamle viner: Nok smørende sødme i finish. Det har den. 7 g restsukker, ifølge tekniske målinger. Men den har også syre, og det er med på å holde viner i vigør lenge.

Dette er en vin som bør drikkes til kjøtt, og spesielt vilt. Man kan også tenke seg den til kylling med stekt sopp. And også.

Produsenten Dezzani har holdt på siden 1934 og samarbeidet med det lokale kooperativet. Så dette er en kooperativ-vin.