Sansenes rike er et merkelig sted. Særlig gjelder det i komplekse sammenhenger. Slik som når man arrangerer en lang og omstendelig middag med mange forskjellige viner og smaksinntrykk. Og finner at et gammelt «hatobjekt» bare passer helt inni hampen bra.

Ukens vin: Domini Veneti Amarone della Valpolicella Classico 2021, Veneto, Italia 

Ofte roser man viner som har konsentrasjon, har mye smak, er stedstypiske, er druetypiske, etc, etc. Men en sjelden gang, en ytterst sjelden gang, må man bare røske opp i gamle fordommer. Bare røske, ikke bli kvitt dem! Det får da være måte på.

Men la oss se på denne kvelden: Vi starter med Champagne, går over til Chablis, så er det sentralburgund, så er det Chardonnay fra Den nye verden, før vi går over til de røde. Med lagringspreg og greier. Munnene begynner å bli litt slitne, nå. Mange inntrykk. Tanniner fra en gammel Bordeaux sitter i.

Og så er det ostebord. Med forskjellige oster. Litt brie, blåmugg, Hva med en østside-merlot fra Bordeaux? Tja, hadde ikke noen inne akkurat nå som passet. Men vent. Her ligger det en Amarone. Nei, det tar jo helt knekken på oss. Vanvittig trøkk, søt, høy alkohol, og med et image som er helt fryktelig akterutseilt. Som å gå med hvite sokker i spisse, svarte sko. Eller noe annet upassende.

I tillegg er produsenten ikke generelt velansett i nerdekretser, og med et billigvin-preg over seg slik at her er det ikke noe som akkurat roper eksklusivitet. 250 kroner?

Men så: Flasken åpnes. Duften er behagelig, i rødbærsspekteret. Når vinen havner i glasset og de første dråper havner rundt i ganehvelvingen, merkes en fint avstemt fruktighet med ytterst lite Amarone-preg. Dette må være en syforenings-amarone! Hvis det skulle finnes noe slikt. En Amarone som bare antyder retning, men som oppviser en fin friskhet SOM VI BARE ELSKER PÅ DETTE TIDSPUNKTET I MÅLTIDET! (Ok, så har den kommet fra kjellertemperatur også.) Hey, det er jo en innertier for trette munner. Det så vidt antydede rødbærspreget som forteller hjernen at her er det også friskhet å hente. Ikke dybde. Ikke konsentrasjon. Bare den lesken vi trenger. Nå.

Vi må ta rev i seilene. Av og til.

En annen vinstil jeg har et lignende forhold til, er Sauvignon Blanc fra New Zealand. Eller for så vidt andre steder rundt i verden som har denne druen med ultragrønne noter av nyskåret gresss og pyroxin og grønn paprika, spiss som helsike. Når jeg tenker etter liker jeg Sancerre og Pouilly-Fumé FORDI DE SMAKER MINST SAUVIGNON BLANC!

Før jeg blir helt Donald T. her i stilvalget av versalier og minuskler (store og små bokstaver) må jeg bare pirre borti deg som leser. Kanskje du også har noen lignende antipatier? Bare tenk over det.

Og siden jeg nå tok rev i seilene, endret fart og kurs, så er det slik at man vel av og til må gå seg selv etter i sømmene. Man har preferanser, planer, favoritter, hatobjekter. Men det kan jo tenkes at i noen sammenhenger kan nettopp de dråpene du liker – eller ikke kan fordra – være nøyaktig det som løfter et måltid. Litt åpenhet, da, for alternativer. Vil ikke det være det beste på sikt?

3499801
Domini Veneti Amarone della Valpolicella Classico 2021, Veneto, Italia 

Behagelig duft av tørkede, røde bær. Også innslag av svarte moreller. Lite konsentrert, men høy alkohol på 15,5 volumprosent. 7g restsukker, noe som gir en avrundet og forsiktig sødme. Alt – bortsett fra alkoholen – er forsiktig med denne vinen. Passer til: Svinekjøtt, storfe, pizza / pasta, bbq/grillmat, lam og sau, and. 

250,– kr (bestilling) 86 poeng (terningkast 5)
Winemarket AS