Per Mæleng
Forfatter
Per Mæleng er en av Norges fremste vinkjennere. Han har publisert artikler og bøker om vin i over 25 år, blant annet En vingurus guide til himmelen og En vingurus guide til Bordeaux og Burgund. Mæleng har i en årrekke jobbet som produktsjef med ansvar for spesialbutikkene og vinauksjoner hos Vinmonopolet.
Jon Berg
Finner vi de beste vinene i Burgund, og er Italia et lusent hvitvinsland? Er viner fra Bordeaux helt ut? Blir vinen bedre av å lagres? I sin nye bok tar vinvirtuos Per Mæleng tak i en del etablerte sannheter i vinverdenen, og han gjør det med en herlig frisk penn.
Mæleng har satt et endelig punktum – ikke bokstavelig talt, men for sin spektakulære periode som ansvarlig for Vinmonopolets spesialbutikker.
Han var i sin tid ansatt i importselskapet Moestue. Han var da en hissig kritiker av Vinmonopolets utvalg – inntil daværende Vinmonopolsjef, Kai Henriksen, spurte om han kunne tenke seg å ha fagansvaret for spesialbutikkene. Det vil si å reise til vingården rundt omkring i verden og plukke viner som skulle selges bare i de utvalgte butikkene i Norge.
Heldigvis for oss kunder, svarte Mæleng ja, og i 16 år forsynte han disse utvalgte butikkene med sjeldent gode viner – og jeg vil tro at hans valg har vært trendsettende i Norge. I dag finner vi disse spesialbutikkene i Oslo, Bergen, Sandefjord, Sandnes, Trondheim, Tromsø, Hamar, Bodø, Ålesund, Kristiansand og Rygge.
Mæleng gikk i vår av med pensjon, og står nå helt fritt til å mene og anbefale akkurat det han vil. Og det gjør han i sin nye bok på en befriende og åpenhjertig måte. Utover at alt handler om vin, har boken ingen rød tråd, han springer fra tema til tema – det er nærmest som en essay-samling..
Ja til Bordeaux og nei til Burgund
Mæleng er på jakt etter fornuftig prisede, avdempede, balanserte viner. Klimaendringene er i ferd med å utdefinere noen områder for ham. Chablis er tapt, det er for varmt og vinene får en helt ny, tropisk profil. Deler av Burgund og Champagne er i faresonen. Mæleng leder oss til kjøligere områder, lenger nord, høyere opp i dalsider og fjellskråninger.
«Den globale oppvarmingens konsekvenser for stil og kvalitet i vin er ganske enkelt banebrytende,» skriver Mæleng i sitt kapittel om temaet.
Mæleng bruker mye plass på å diskreditere Burgund, der pengegaloppen har tatt helt overhånd, og der vi vanlige forbrukere ikke lenger har sjanse til å følge med. Og der pris overhodet ikke står i forhold til hva vi får i glasset: Burgund «er blitt et Gucci-land for vin (…) Perspektivene er skremmende.»
Mæleng leder oss til mindre moteriktige vinområder, der prisen reflekterer selve druematerialet og arbeidet i vinmarken og kjelleren, ikke merkevaren som sådan. Han skriver entusiastisk om sine besøk i Languedoc-Roussillon, Etna, Hellas, England, Nord-Italia.
Han er glad i Bordeaux, som må komme til heder og verdighet igjen, et område som tjener på klimaendringene, der økt kunnskap og høyere temperatur skaper gode viner år etter år. Og der prisene er relativt lave. Han kaller det sin «ekte kjærlighet». Og skriver videre: «Dagens produsenter står suverent rustet til å håndtere så godt som all frukt som ankommer produksjonsfasilitetene».:
Hard mot journalistene
Mæleng er direkte og usminket, det er befriende og morsomt å lese. Han har en nær barnslig glede av å gå mot strømmen.
Stadig får «vinjournalistene» gjennomgå: «Det er utmattende med fruktbomber, og det er mange journalister som anerkjenner, men de sliter med å finne andre måter å kommunisere kvalitet til leserne sine på». Og «Vinjournalistene applaudere frukt uhemmet».
Det er mange sitater i samme gate: «Journalistene burde vært sendt på verbal avvenning sik at de små ordene igjen får betydning (…) Det er så høye score nå at «gamle» 82 poeng er blitt 90, og «gamle» 91 er strukket til 99». «Journalister holder liv i produsenter som kanskje heller hadde vært tjent med en offentlig ydmykelse.» «Det er typisk for vinjournalistikken at den er konserverende overfor vedtatt og kjent kvalitet (…) Journalistikken er snøblind.»
Dette er generaliseringer, alle skjæres over en kam – og vi får ikke vite akkurat hvem han sikter til. Men han skriver altså «journalistene» i bestemt form, og vi må da anta at han ikke ser noen lyspunkter. Men etter min mening finnes flere gode, samvittighetsfulle vinjournalister i Norge, så Mæleng kunne ha nyansert bildet.
Samtidig er det alltid oppfriskende når skribenter tør å mene noe sterkt – også om sine kollegaer. Det gjelder generelt i mediene. Som det står i pressens etiske retningslinjer: «Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.»
Journalistisk metode
Mæleng tilnærmer seg vinfaget på en journalistisk måte, det liker jeg. Stoffet blir mer troverdig nå det blir behandlet på kritisk. Han oppsøker kilder, stiller kritiske spørsmål, vurderer påstander, bygger på fakta og undersøkelser.
Vinspaltene i avisene og nettstedene begrenser derimot seg nesten alltid (et unntak er Vinforum) til å anbefale enkelte viner.
Det er litt pussig at et fagområde som det store flertallet av nordmenn ukentlig forholder seg til, unntas fra kritisk journalistikk. Vinmonopolet og vinproduksjonen er fredet, for å sette det på spissen.
Nå er ikke Mæleng uttalt kritisk til Vinmonopolet, rimeligvis (kanskje det kommer senere?), men tar tak i mange andre av de rådende oppfatningen om vin. Han kritiserer poeng- og terningsgivingen, ideen om at vin blir bedre ved lagring, tendensen til å hylle enkelte vinområder, og neglisjere andre, og til å framelske viner med kraftig fruktsmak.
Anbefaler viner
Boken er krydret med anbefalinger av viner og produsenter (altså uten terningkast og poeng, også pris er utelatt). Han har en stor forkjærlighet for naturvinguruen Frank Cornelissen i Sicilia («en av de få som unnslapp naturvinbevegelsen uten å ta skade av det»), og Thibaud Boudignon i Loire – kommer stadig tilbake til dem.. Hans egen smak oppsummerer han slik: «Jeg er opptatt av sunn regionaltypisk frukt, og den kan være sterk, dempet, skjør og blyg (…) Gi meg noe syrlig, trangt og modent, en blyg, beskjeden og raffinert fruktkvalitet, og jeg applauderer det.»
De konkrete vinanbefalingene er stort sett hentet fra spesialpolene, og kan følgelig ikke bestilles til hvor som helst. De må hentes i ett av de nevnte butikken utsalgene. Og ikke tro at det bare er dyre viner, Mæleng kan godt finne på å anbefale viner på 200 kroners-tallet.
Mæleng kan bli vel omstendelig, ordrik og repeterende. En litt skarpere redigering hadde gjort seg.
Men alt i alt vil jeg varmt anbefale boken til alle som drikker vin. Den øker forståelsen og vider ut horisonten. Og er artig å lese. Vinlitteratur kan fort bli skrekkelig tørt og kjedelig, men ikke her!
Mæleng har enorm erfaring og innsikt. Noen forteller meg at han er kontroversiell i vinmiljøet. Men vi skal i dette lille landet være heldige som har kapasiteter som ham – og som evner å formidle sin innsikt på en så underholdende og engasjerende måte.
Per Mæleng
Viner og Steder – En guide til å drikke bedre vin
Kagge Forlag
278 sider
To anbefalte viner
