Ukens vin:  Masi Campofiorin 2022, Veneto, Italia

Folk er folk. De elsker klissete, søte, mørke viner med mye restsukker. Eller hva? I Norge har ripasso-vinene solgt seg opp til salgstoppen de siste årene. Hva er nå denne vintypens svar på Coca Cola egentlig?

Vel, det var faktisk produksjonsfirmaet Masi som startet opp med ripasso i 1964, for 59 år siden. På den tiden var Chianti den mest berømte og mest solgte Italia-vinen i Norge. Det var ikke så mye mer heller den gang i utvalget. Masi var forøvrig den første som solgte Valpolicella til Norge direkte. Siden hoveddruen i Valpolicella-området hvor Masi holder til er nøytral og litt Pinot Noir-aktig i stilen, lurte man i starten på om man skulle tilsette litt Cabernet og Merlot for å få litt fart på den. Eksperimenter ble gjort, men konklusjonen var at det lett ble for mye og Corvina’en forsvant. I stedet begynte Masi å bruke druer som var brukt i Amaroneproduksjonen og «re-passerte» vanlig Valpolicella over den. Litt sødme og mye mer trøkk i smaken, var resultatet.

Masi var pionérer og andre fulgte etter. Veldig mange andre fulgte etter. Det ble rene søtsuppen til sist hos enkelte med en vinstil som etter hvert ble hatet av journalister og viderekomne. Men elsket av folk flest.

Nå har Masi brutt tvert over, og akkurat etter at markedet for denne vintypen er begynt å gå ned, forlater Masi ripasso-konseptet og går over til å bruke halvtørkede druer for å forsterke smaken og dybden. Og i den flotte og delikate 2020-årgangen som nå foreligger, er det naturlig frukt og eleganse som dominerer og ikke grov sødme.

Representanter for Masi var i Oslo forleden for å vise at denne rimelige vinen også kunne lagre over tid. Vi snakte årgang 1993, (holdt fortsatt, men tørker litt), kremete og mørke og herlige 1999 (en stor overraskelse), 2007 med litt viltvin-noter og høst i seg, 2014 som var vegetal og grønn og ikke så interessant. Og så foreliggende årgang 2020.