Et godt tegn på kvaliteten til en vin – hvitvin – er å drikke den når den har nådd romtemperatur i glasset. Så skjedde da nettopp det da jeg satt forleden kveld og var gjest i et selskap hvor vertskapet presenterte en Chablis 1.er Cru til torskefilet og hollandaise-saus. I begynnelsen oppførte den seg noenlunde – men ikke helt – slik som smaksnotatene hos Vinmonopolet tilsa: Ungdommelig og sammensatt preg av fersken, grønt eple, sitrus, smør og nøtt, hint av mineraler.

Det var et mildere preg over den. Kanskje ikke så ungdommelig som smaksnotatene ga inntrykk av, heller. Den har jo tross alt 3 år på nakken. De grønne eplene hadde gått over i noe litt mer modent. Men da temperaturen økte og trolig nærmet seg 15-16 grader begynte det å skje interessante ting. Det ble en slags kniplingsaktig fin struktur over smaken som gikk over i hvit fersken (jo, check) og noe ubestemmelig finslig i smaken som hverken var smør eller nøtt. Det er faktisk vanskelig å si nøyaktig hva det var. Jeg vil si at det kanskje bare er varme Chablis’er som har noe sånt. Av og til har man ikke ord for noe. Er det en smak, tekstur eller noe annet? Ved 20 grader ble den enda mer interessant…

Men det man ikke får er den «klassiske» Chablis’en som jeg selv og så mange andre vinjournalister har hausset opp – og meg rette. Med sjøvannsprøyt og østers og andre godsaker.

Hvorfor ikke? Jo det har selvsagt noe å gjøre med tre hovedforklaringer: Vinmarken Montmains og terroiret der, den varme 22-årgangen og (muligens) oppholdet på fat for 20 prosent av vinen. Pluss den litt spesielle eksponeringen denne vinmarken har for vinder. Litt kjøligere og senere modning, men altså lenger hengetid på vinstokkene. Avhengig av været vil det fremstå slik at med en varmere senhøst, får man mer og lengre modning på druene. Som gir mer kompleksitet

Litt mer om fatbruk i Chablis. Brukt forsiktig, som her, får man et forsiktig tillegg til de typiske basesmakene. Brukt uvettig får man et fatmonster der det er lite igjen av Chablis-smaken. Mange Grand Cru’er lider av dette, etter min oppfatning. Man skal liksom rettferdiggjøre høy pris gjennom tøff fatlagring for ømfintlige druer. Og slik at man mister terroiret som denne Grand Cru’en opprinnelig skal reflektere.

Montmains består for øvrig av 3 såkalte Climats. Altså enkeltområder innenfor. Montmain, Butteaux og Forêts. Hvis vinen er en blanding av alle tre, må den hete Montmains. Selve navnet kommer fra Mont som betyr fjell (som i Montrachet – Mont Rachet) og Mains som betyr middels (Montméenne på gammelt fransk). Moyenne på moderne fransk. Altså et middels høyt fjell.

La Chablisienne er det vellykkede kooperativet i landsbyen, som jeg har omtalt tidligere flere ganger. Det konkurrerer med noen få andre om å være verdens beste.

Det fine med ukens vin at den er i basisutvalget til Vinmonopolet. Hey, det er jo kjekt!